Kjære Ulrike – hvor går Europa?
Kirsti Methi, i Oslo og Ulrike Guérot i Berlin skriver til hverandre om hvordan Europa kan stille opp for befolkningen.
Kjære Ulrike!
Tusen takk for ditt svar! Jeg setter også stor pris på vår stimulerende utveksling!
Du tar opp flere spennende problemstillinger i ditt siste brev. Din påminnelsen om at Europa symbolsk sett er en kvinne, er noe pro-europeiske feminister burde gjøre et poeng av på den Internasjonale kvinnedagen 8. mars! En ting er at EU har bidratt signifikant til økt likestilling i unionens medlemsland.
Et annet aspekt er EUs status som en eksponent for «soft power». EU har hatt som sitt fremste politiske varemerke å være verdibasert og å håndtere konflikter med ord, åpenhet og konstruktive løsninger, ikke våpen, stengte grenser og maktdemonstrasjoner. Men med økt terror på europeisk jord og stormakter på begge sider av Atlanteren i ubalanse, har sikkerhet blitt en overordnet politisk prioritering i Europa med en dreining mot «hard power». Alle europeiske land øker nå sine forsvarsbudsjetter og ideen om en europeisk forsvarsunion har nok en gang blitt lansert. Det store spørsmålet er derfor hvordan EU skal levere trygghet for sine borgere, i et politisk klima der nasjonalstaten i kombinasjon med NATO oppfattes som Europas fremste sikkerhetspolitiske garanti?
EUs «myke» tilnærming i sin rolle som global og regional aktør gjennom virkemidler som økonomisk utjevning, utvikling av demokrati, bistand, fredsoperasjoner og rettsstat osv. har sakte, men sikkert blitt «highjacked» av europeernes frykt for fremtiden og usikkerhet knyttet til alle de endringene våre europeiske samfunn gjennomgår. Globaliseringens stille revolusjon endrer ikke bare måten vi arbeider, kommuniserer og lever på. Den endrer premissene for de klassiske maktstrukturene og forskyver maktforholdene geografisk, politisk, økonomisk, demografisk og ideologisk.
EU må, for å anerkjennes og nyte tillit som en overnasjonal myndighet, tilfredsstille borgernes behov for velferd, sikkerhet og demokrati. I dag kan vi observere at velgere samler seg om en politisk ramme som de oppfatter som en bedre garanti for disse grunnleggende behovene; nasjonalstaten. Vi er vitner til at nasjonale valgkamper er nærmest fullstendig isolert fra en større regional og global kontekst. Illusjonen om nasjonal suverenitet anno 19. århundre fortsetter å leve i beste velgående. Velgerne forledes til å tro at nasjonalistiske løsninger er svaret på de mange og utfordringene som eksempelvis migrasjon, økonomisk ulikhet og klimaendringer medfører. I neste instans blir demokratiet lidende fordi nasjonalisme byr opp til dans med proteksjonisme, sjåvinisme, og i verste fall rasisme. Det er regimer og holdninger som fremmer diskriminering, ekskludering og intoleranse. Det er EUs antitese.
I disse dager som vi markerer 60-års jubileet for Romatraktaten, er EU-samarbeidet preget av stor uro. Derfor er det viktig at EU setter seg selv i et kritisk søkelys og evaluerer mål, mandat og arkitektur. For de av oss som tror at EU må reformeres for å bli mer demokratisk og relevant, er dette en anledning til å heve våre stemmer og engasjere oss i denne viktige debatten. Derfor inviterer Europabevegelsen i Norge og en rekke andre organisasjoner til en støttemarkering for EU og Europa, lørdag 25. mars foran Stortinget i Oslo. Samtidig med at folk tar til gatene i Roma og mange andre europeiske byer, ønsker også vi i Norge å stå opp for et samlet, sterkt og demokratisk EU for de neste 60 årene – kanskje etter hvert som en borgerunion som også vi nordmenn kan være fullverdig medlem av?
Alt godt,
Kirsti
