Kjære Kirsti – hvor går Europa?
Kirsti Methi, i Oslo og Ulrike Guérot i Berlin skriver til hverandre om hvordan Europa kan stille opp for befolkningen. I brev tre skriver Ulrike om nasjonalisme og nasjonalsstaten.
Kjære Kirsti,
Hjertelig takk for ditt siste brev.
For noen dager siden kom jeg hjem fra Roma hvor 60-årsdagen for Roma-traktaten ble markert. Selv om begivenheten ble feiret med pomp og prakt må jeg være helt ærlig å si at jeg ikke lenger tror på at EU vil komme seg ut av de mange krisene uten å finne tilbake til sine røtter.
Riktignok har jeg blitt rørt av pro-europeiske demonstrasjoner, ikke bare i Roma, men over hele Europa. Likevel tenker jeg at EU igjen må våge å formulere klare politiske fordringer. Hvis ikke er det fare for at man taper seg selv i mangel på mål og at man mister det store europeiske momentumet – Schulz, Macron, Pulse of Europe. Den kan sprekke som en blå luftballong med stjernekrans.
Ikke desto mindre viser disse bevegelsene at befolkningen higer etter et Europa som nasjonalstatene ikke ser ut til å kunne gi dem. For også renasjonaliseringen som du snakker om, er bare en skinnmulighet. I realiteten splitter nasjonalismen samfunnene som den gir inntrykk av å forene. Det kan man se i Storbritannia, Polen og andre steder. Plutselig finnes det ikke lenger briter, men England mot Skottland, London mot provinsene, og i Irland kan snart en skarp grense igjen splitte familie og venner. Det er ikke annerledes i andre europeiske land. Overalt står minst to posisjoner mot hverandre. På den ene siden har vi dem som forsøker å forsvare Europas humanistiske arv. De er representanter for en inkluderende agenda, for at man skal ta imot flyktninger, for det multikulturelle samfunnet, mot isolasjon og for samarbeid i den europeiske union. Disse blir stemplet enten som elitister eller som landsforrædere av den andre siden. Her samles de som lengter tilbake til en tid som ligger langt tilbake eller som aldri har eksistert. En tid da omstendighetene som de ble født inn i gjorde dem bedre stilt enn alle andre. Det er Europas stygge arv. Den naturalistiske forestillingen om folk og nasjon som har brakt så mye lidelse og redsel over vårt kontinent.
Imidlertid må Europa nå bli til noe annet. Under den nevnte markeringen av 60-årsdagen for Roma-traktaten åpnet Europaparlamentet dørene for sivilsamfunnet. Under åpningstalen kunngjorde den anerkjente østerrikske forfatteren Robert Menasse Den europeiske republik og minnet om at Europa må bli til noe annet.
Europa må hele tiden handle om å overvinne nasjonalismen som nå igjen hjemsøker gatene fra Warszawa til Marseille. Et uttalt mål var å skape et post-nasjonalt samfunn hvor nasjonalstaten som institusjon ikke lenger har noen plass. Men hvorfor ble dette målet glemt? Hvorfor snakker ingen lenger om EUs raison d’être? Overalt hører vi om et narrativ som slo feil, om at fredsfortellingen har utspilt sin rolle og at EU helt enkelt er for vanskelig å forklare. Men alt ligger der for våre føtter. Visjonære ledere som Jean Monnet, Walter Hallstein og Jacques Delors gjentok det igjen og igjen. Europa er så å si nasjonalstatens overvinnelse.
Å ta inn over seg dette fordrer at vi ser på de aktuelle omveltningene som en mulighet til å komme noen skritt nærmere målet om et Europa uten nasjonalstater. Folkeunionen som du nevner kan for eksempel bli en realitet med brexit. Vi kan ikke bare frata borgerne rettigheter som de har fått tildelt i kraft av unionsborgerskapet; vi må finne en løsning, kanskje et personalisert unionsborgerskap.
På den andre siden av Atlanteren gjør en president som bader seg i selvgodhet det påkrevd at vi endelig står sammen. Og Russland og etter hvert til og med Tyrkia kan vi ikke stole på. Det er synd at vi først gjennom økende ytre trusler skjønner at vi endelig må agere.
La oss håpe at handling endelig følger etter ord.
Hjertelig hilsen til Norge,
vive l’amitié européenne
Ulrike Guérot
Brevutvekslingen er et samarbeid mellom Europabevegelsen og Goethe Institut
