Jørgen Carling: – Vi bør føle en forpliktelse til å delta
Den store migrasjonen til Europa har satt EU-samarbeidet på prøve. På unionens toppmøte i slutten av juni skal medlemslandene igjen forsøke å bli enige om en felles løsning. I den forbindelsen har vi spurt en rekke fageksperter om hva de tenker om situasjonen fremover. Først ut er Jørgen Carling fra PRIO.
På toppmøtet i slutten av juni skal styrking av EUs yttergrenser diskuteres. Hvordan kan EU best styrke yttergrensen, og samtidig sørge for at migranter med et reelt beskyttelsesbehov kan søke asyl?
Motsetningen mellom grensekontroll og retten til asyl er egentlig helt misvisende. Det vil være en fordel å ha kontroll i den forstand at man oppdager og registrerer alle som krysser yttergrensene, og dette vil samtidig innebære en forplikte til å ta imot asylsøknader. Det som undergraver muligheten til å søke beskyttelse er alle tiltakene som settes inn for å hindre at mennesker på flukt når fram til yttergrensen i det hele tatt. I tillegg uthules asylretten gjennom et politisk press på vurderingene av hva som regnes som beskyttelsesbehov.
Hvilke andre tiltak enn styrking av yttergrensene må til for å sikre at vi ikke får en gjentagelse av slik situasjonen var i fjor? Det gjelder både på kort og lang sikt.
Når det gjelder flyktninger fra Syria spesielt, så er det åpenbart viktig å bedre forholdene i nærområdene. Det er svært mange mennesker som har forlatt sine hjem og som vil reise videre hvis de ser seg nødt til det og har muligheten. Dette gjelder mennesker både i og utenfor flyktningleire i nabolandene, og det gjelder dessuten veldig mange internt fordrevne i Syria. Selv om man ikke lykkes i å få slutt på krigen er det viktig å gjøre det som er mulig for å skjerme og hjelpe de som er på flukt innenfor landets grenser.
Antallet migranter vil nok også påvirkes av erfaringene til de som allerede er kommet. Når flere sendes rett tilbake til Tyrkia, eller returneres etter et avslag på asylsøknaden, så vil det ha en signaleffekt. Denne effekten blir ikke mindre hvis praksisen er uetisk eller i strid med internasjonale forpliktelser. Så hva som er vellykket politikk kommer an på øynene som ser.
Dublin-avtalen har i en årrekke vist svakheter og fornyelse virker stadig mer aktuelt. Hvordan kan man sikre en rettferdig og jevnere fordeling av asylsøkere?
Fra et migrasjonsfaglig perspektiv kan man tenke seg flere løsninger som kanskje ville vært er bedre enn dagens Dublin-forordning. Man kunne for eksempel åpnet for at alle asylsøkere fikk velge selv hvor de ville søke. Da ville presset på landene langs yttergrensen lette, og man ville kanskje fått en fordeling som et stykke på vei gjenspeilet landenes kapasitet til å ta imot.
Alternativt kunne man hatt en samordnet saksbehandling for hele Europa og en utplassering av alle som fikk positivt svar, basert på kvoter for hvert land. Men det politiske spillet ødelegger både for å stable slike løsninger på beina og for å få dem til å fungere i ettertid. Ett problem er at landene har ulike interesser og utfordringer, og dermed vil foretrekke ulike løsninger. (Dagens ordning er for eksempel veldig fordelaktig for Norge).
Et annet problem er at selv for land med sammenfallende interesser, så vil politikerne lettere oppnå resultater ved å sette landets egeninteresse først, snarere enn å tenke på europeiske løsninger.
Hvordan påvirkes Norge av EUs politikk på asylområdet? I hvilken grad er det hensiktsmessig for Norge å tilpasse seg eller knytte seg helt til EUs asylpolitikk? Og hvordan kan norske myndigheter påvirke utviklingen av denne politikken?
Hvis man tenker kynisk på Norges egeninteresse, så er det kanskje best å ligge lavt og la kaoset utspille seg lenger sør på kontinentet. Både når asylretten undergraves ved yttergrensene og når det innføres grensekontroll innad i Schengen så blir resultatet færre asylsøkere til Norge.
Men vi bør føle en forpliktelse til å delta og bidra til at Europa håndterer utfordringene på en bedre måte. EU er viktig fordi det er en sterk politisk institusjon, men EU-medlemmene er jo ikke det mest relevante utvalget av land for å møteutfordringene i fellesskap.
