Idealisme og pragmatisme er drivere i det moderne europeiske prosjektet

Vi kjenner alle til det opprinnelige idealistiske argumentet bak etableringen av EU. For rundt 60 år siden delte forutseende statsmenn i etterkrigstidens Europa et grensesprengende ønske om å legge krigen bak seg, og skape en bedre mate å løse interessekonflikter mellom fredelige, demokratiske naboer. Europa har kommet langt siden 1950-tallet. Idealer er fortsatt viktige, men verden er forandret og politiske realiteter har en tendens til å lande idealene med et brak. 

Av Richard Corbett MEP, nestleder i Europabevegelsen i Storbritannia, oversatt av Torbjørn Wilhelmsen, leder av Europabevegelsen Bergen/Hordaland

Dagens EU er på mange måter en pragmatisk organisasjon. EUs rammeverk baseres på et samarbeid hvor uavhengige nasjoner kan diskutere felles problemer, bli enige om hvilke områder det er nødvendig med felles holdninger og siden meisle ut hva disse holdningene skal være. Hjertet i dette pragmatiske prosjektet er det store, felles markedet som nasjonene sammen har skapt. De fleste beslutningene som tas på europeisk nivå handler om å definere regler for dette markedet slik at det fungerer så optimalt og rettferdig som mulig. For å nære og styrke dette kontinentale markedet som ble grunnlagt av EUs første ledere, må vi utvikle og styrke regler som beskytter arbeidstakere, forbrukere og miljøet, sikre rettferdig konkurranse og fjerne handelshindringer. EU kan i dag synes å være mindre preget av inspirert idealisme og mer av “nitty-gritty” pragmatisme.

Pragmatismen er viktig. Men hvis vi utelukkende fokuserer på argumenter i nasjonal egeninteresse risikerer vi å glemme den underliggende motivasjonen for hva det hele dreier seg om. Og det er farlig av tre grunner.

For det første må vi bringe til torgs det europeiske prosjektet overfor en EU-skeptisk offentlighet. Fakta, tall og  fornuftsforklaringer som kan føre et stykke på vei. Men vi må også knytte dag-til-dag-løsninger sammen med den gode historien om hvorfor vi trenger EU og hvorfor EU overgår alle andre alternativer.

For det andre er det nytteløst å gripe fatt i alle de misforståelser og myter som preger den offentlige samtalen om Europa. Det blir feil å forsøke å avlive disse feilene en for en. Vi må ikke la oss bli begravet i en endeløs debatt som igjen utløser nye debatter med påstander og nye misforståelser. Den beste måten å bekjempe de negative oppfatningene er å presentere alternative, positive fortellinger som kan sette de enkelte sakene i perspektiv.

For det tredje, og viktigste: Vi gjør feil dersom vi antar at fortidens idealisme ikke har relevans for oss i dag. Slik Nobels Fredspris-komité viste i 2012, er motivet for å etablere EU akkurat like aktuelt og gyldig i dag. Dersom vi tar en paneuropeisk fred, demokrati, og rettsstat for gitt, vil vi ikke bare diskreditere grunnleggernes innsats, men vi kan likeså godt risikere å miste disse fundamentale godene. Køen av nye land som søker tilknytning til EU er det beste beviset  på at EU sementerer deres demokratiske og kulturelle uavhengighet. Se på den sosiale og politiske uro som preger land som fortsatt er på vei mot demokrati. Se på den gjenvåkning av reaksjonær nasjonalisme og ytterste høyre som finner sted i mange land i Europa. Det er lett å falle for nærsynte perspektiver og argumenter.

Den europeiske union er en pragmatisk – og noen ganger imperfekt – løsning for å håndtere en rekke vanskelige problemer. Men EU representerer også et større ideal som vi aldri må slutte å snakke om.