Hvor norsk er norsk politikk?

Er Norge annerledeslandet? Er det noe særnorsk over velgernes preferanser og vår partiflora? Tvert imot, både partiene og velgerne er gjenkjennelige i de aller fleste europeiske land.

Av Fredrik Mellem, generalsekretær i Europabevegelsen. Innlegget var først på trykk i VG, 12. september. 

Foto: Fredrik Mellem

Under valgkampen kom jeg i snakk med en au pair fra fjerne himmelstrøk. Hun var helt forferdet over at alle partiene kunne stå ved siden av hverandre nedover Karl Johan, uten at politiet var til stede i stort antall. Hun antok at det når som helst kunne bryte ut slagsmål. Da jeg fikk overbevist henne om at sånn har vi det ikke i Norge, virket hun fascinert. Dette var utvilsomt litt eksotisk for henne.

Ganske mange norske velgere mener at partiene er altfor like, men vi skal virkelig være glade for at det ikke er dramatiske motsetninger mellom de viktigste partiene våre. I de landene hvor det er aller størst forskjell på partiene, er det gjerne også fare for borgerkrig.

I hver eneste valgkamp blir partiene oppsøkt av noen som mener at helt andre partier burde samarbeide med hverandre, eller at partiene har et eller annet viktig standpunkt som ikke passer inn i velgerens bilde av partiet for øvrig. Noen mener at Arbeiderpartiet og Høyre burde samarbeide. Andre, vesentlig færre, mener at alle de andre partiene burde samarbeide om å holde Høyre og Arbeiderpartiet unna. Noen mener at Venstre eller KrF burde samarbeide med Arbeiderpartiet, mens atter andre mener at Senterpartiet burde være på høyresiden.

Helt siden den franske revolusjon i 1789 har vestlig politikk vært delt i høyre- og venstresiden. Sånn vil det også fortsette. For noen velgere er likevel denne tradisjonelle aksen mer en kilde til forvirring enn til opplysning.

Det er fullt mulig å forstå at noen velgere kan interessere seg for et knippe saker som toner ned betydningen av denne aksen akkurat for dem. Partiene kan selvsagt også fordeles langs andre akser. Om vi aldri snakker om det kan vi få økt velgerfrustrasjon.

Det finnes konservative/reaksjonære og liberale/radikale holdninger både på høyre og venstre side. Om Rødt og Frp kan det sies at de begge er ytterliggående i skatte- og fordelingspolitikken. Det avgjør deres plassering på høyre-/venstreaksen.

I andre saker tenderer begge partiene til å være både konservative og til dels reaksjonære. Rødt-ideologen Mímir Kristjánsson er for eksempel overstadig begeistret for sin egen forståelse av Gerhardsen-samfunnet anno 1960. Uavhengig av hva man ellers måtte mene om dette – så særlig radikalt er det jo ikke. Like lett er det å påpeke at Frp hverken er liberale i innvandringspolitikken, eller radikale i miljøpolitikken.

MDG har fylt et rom som lenge sto ledig, og er i kraftfull opposisjon til status quo og fortidens politikk. Det kan ikke sies om KrF. Da de sist høst holdt på med sin veivalgdebatt, refererte Knut Arild Hareide til partiets egen medlemsundersøkelse. Den viste at folk i KrF følte seg aller mest politisk beslektet med Senterpartiet.

Det er ikke overraskende. I svært mange sammenhenger fremstår Senterpartiet og KrF som de desidert mest konservative partiene. De har selve tiden vi lever i – vårt århundre – som sin fremste politiske motstander. Likevel velger de ulike samarbeidspartnere. For noen velgere fremstår dette ulogisk.

Høyre og Arbeiderpartiet sees av mange som litt like i sin forståelse av virkeligheten, og partiene opererer med en styringsrasjonalitet som mange velgere liker og ser fellestrekk ved. At disse partiene så peker i forskjellige politiske retninger, forhindrer ikke at noen velgere først og fremst ser fellestrekkene og derfor ville sett et samarbeid som naturlig. På en liberal-/konservativakse er det ikke nødvendigvis veldig stor forskjell på disse partiene i sum, selv om det ofte er det i den enkelte sak.

SVs og Rødts mange forslag om nye påbud og forbud, er sjelden ment å tjene nye politiske ideer eller er innrettet mot å skape eller åpne for endringer i samfunnslivet. De er snarere ment å skulle motvirke endringer som har inntruffet eller som er i ferd med å oppstå. De skal tjene et eller annet etablert ideal og til å bevare eller gjenopprette en tilstand i samfunnet.

Når partiene skal samarbeide blir det fra tid til annen store utfordringer. Det blir problemer når Venstre og Frp skal bli enige om miljøpolitikken. Her er Venstre på sitt mest radikale og Frp på sitt mest reaksjonære. Det er ikke noe naturlig kompromiss mellom ild og vann. MDG og SV ville ikke hatt det samme problemet, for selv om SV har klare venstrekonservative trekk, er miljøpolitikken noe som trekker SV i motsatt retning.

I min illustrasjon er MDG, Venstre, Arbeiderpartiet og Høyre plassert på liberal/radikal halvdel. Disse fikk til sammen 56 prosent av velgerne i kommunevalget. Det er i disse partiene vi av ulike grunner vil finne flest EU-tilhengere. Det er også disse partiene som reflekterer de fire største og mest konstruktive gruppene i Europaparlamentet, og som i klart størst grad er regjeringspartier rundt om i Europa.

De største euroskeptikerne finnes i nedre halvdel av figuren. Disse partiene fikk til sammen 37 prosent av velgerne bak seg i kommunevalget. Mange vil nikke samtykkende til en påstand om at Rødt, SV, KrF, Senterpartiet og Frp, alle er bærere av (høyst ulike) uttrykk for nasjonal samfunnsnostalgi.

Er så alt dette noe spesielt for Norge? Er vi annerledeslandet? Er det noe særnorsk over velgernes preferanser og vår partiflora?

Tvert imot! Både partiene og velgerne er gjenkjennelige i de aller fleste europeiske land. Det finnes både venstre- og høyrekonservative, og venstre- og høyreliberale i hele Europa. Selv om de ulike tendensene varierer i styrke, ser vi dette mønsteret i parlamenter over hele Europa. Det er ikke dette som skiller norsk politikk fra europeisk politikk for øvrig. Det er snarere dette som skiller europeisk politikk fra politiske forhold i flere andre deler av verden. Vi nordmenn er ofte mer europeiske enn vi selv tror.

Det er dog ett fenomen som virkelig er særnorsk oppe i dette: Et populistisk og ekstremt eurofobt, nasjonalt bonde- og grunneierparti – som selv hevder å være et moderat sentrumsparti. Akkurat det er temmelig enestående i europeisk sammenheng.