Hvilket handlingsrom finnes for sosiale ytelser?

Før påske ble det avgitt en foreløpig uttalelse fra EU-domstolen i Alimanovic-saken. Den gjelder såkalt «velferdsturisme», og flere land, blant dem Sverige og Danmark, har hatt innlegg i EU-domstolen. En endelig avgjørelse ventes senere i år.

Denne teksten er hentet fra Stortingsbibliotekets EU/EØS-nytt.

Uttalelsen fra generaladvokaten i denne saken (C-67/14) er nært knyttet til Dano-saken (C-333/13) fra november 2014. Begge sakene gjelder personer som har fått avslag på å motta en tysk «grunngaranti», en sosialhjelp som skal sikre hjelpetrengende arbeidssøkere et slags eksistensminimum. De to sakene omhandler ikke-bidragspliktige kontantytelser og tolker EUs Unionsborgerdirektiv. De tolker altså ikke EUs trygdeforordning hvor rettigheter er knyttet til innbetalinger til de særskilte ordningene.

EU-domstolen fastslo i Dano-saken at medlemsland ikke trenger å utbetale sosialhjelp til EU-borgere som flytter til landet kun for å motta slike ytelser.  I Alimanovic-saken åpnes det imidlertid for at EU-borgere som har flyttet til et annet EU-land for å søke jobb, og som har hatt arbeid en kort tid, kan ha rett til sosialhjelp. Sakene må behandles individuelt.

Denne saken gjelder en svensk statsborger, med tre barn, alle født i Tyskland, som etter å ha bodd i Sverige en kort stund flyttet tilbake til Tyskland i 2010. Hun og den eldste datteren hadde, i en periode i 2011, korttidsjobber gjennom arbeidsmarkedstiltak. Etter seks måneder uten arbeid ble støtten stoppet. Dette er i tråd med Unionsborgerdirektivet som sier at EU-borgere fra andre land som har arbeidet mindre enn ett år, mister status som yrkesaktiv seks måneder etter at personen ble arbeidsledig.

Generaladvokaten mener imidlertid at dette ikke kan skje automatisk. EU-borgeren må få mulighet til å dokumentere om det er en reell forbindelse til vertslandet. Det skal da tas hensyn til om personen tidligere har hatt jobb i landet, i tillegg til familieforhold og om personen reelt har prøvd å få jobb. Alimanovic-saken går inn i debatten om såkalt «velferdsturisme». I alt fem land hadde skriftlige innlegg i saken og fire land hadde muntlige innlegg. Det svenske innlegget legger vekt på at det ikke skal gjøres individuelle vurderinger ved nasjonale unntak fra likebehandlingsprinsippet (se side 307 i regjeringens melding til Riksdagen om Verksamheten i Europeiska unionen under 2014).