Går Storbritannia og Nord-Irland opp i liminga?
Både i Skottland, i Nord-Irland og på Gibraltar tas det altså politiske skritt vekk fra London og i retning EU.
Av Fredrik Mellem, generalsekretær i Europabevegelsen. Innlegget var først på trykk i VG, 21. september.
Etter at Det forente kongerike Storbritannia og Nord-Irland (UK) i 2016 besluttet å forlate Den Europeiske Union, gikk mange av de mest eurofobe politiske analysene ut på å fortelle historien om at brexit var begynnelsen på slutten for EU. Tre og en halv måned før brexit skal bli en praktisk realitet er enda mye usikkert, men EU-samarbeidet ser ut til å ha styrket seg betraktelig på hele denne prosessen. De gjenværende medlemslandene står svært samlet på sin side i forhandlingene med UK. Oppslutningen om EU-medlemskapet i disse landene er også svært solid, og er på sitt høyeste siden 80-tallet. I tillegg har EU startet prosessen med å ta opp Albania og Nord-Makedonia som de to neste medlemslandene. Flere står for tur.
Faktisk er UK nå det eneste demokratiske landet i Europa, som ikke enten er medlem av EU eller har en nasjonal målsetting om å bli det – eller som har en variant av B-medlemskap i EU, slik Sveits og EØS-landene har.
UK synes på sin side mer splittet enn noensinne. Den skotske førsteminister, Nicola Sturgeon og hennes sosialdemokratiske Scottish National Party (SNP), har nå en sterkere stilling i Skottland enn hva Arbeiderpartiet hadde i Norge under Einar Gerhardsen i etterkrigstiden. I Skottland stemte 62 prosent for å bli i EU, og det er derfor trolig at skottene vil ha svært lav toleranse for de praktiske og økonomiske ulemper brexit vil innebære. Sturgeon og SNP er krystallklare på at deres politiske mål er et selvstendig Skottland som er medlem i EU.
Om mulig enda større problemer har brexit skapt på den irske øya. Nord-Irland er for alle praktiske formål etterlatt i EU og forlatt av Boris Johnson og Storbritannia. Dette er realiteten i hva som faktisk er avtalt mellom EU og UK, en avtale Boris Johnson nå sier han vil bryte. Problemet her er at hele fenomenet brexit er på kollisjonskurs med langfredagsavtalen fra 1998, som endelig skapte fred på irske øya. Alt fra motorveier til krøtterstier og til sammen hundrevis av grenseoverganger ble plutselig åpnet mellom Nord-Irland og republikken Irland. Hvis EU skal ha sin yttergrense her, så må langfredagsavtalen settes til side. Det er det ikke mange på den irske øya som er særlig interessert i, og dermed har spørsmålet om en irsk gjenforening fått gjenklang i nye miljøer.
Boris Johnson. Foto: Flickr
Langfredagsavtalen slår også fast Nord-Irlands konstitusjonelle fremtid skal avgjøres av innbyggerne i Nord-Irland. Det er farlig å spekulere, men i den retningen tingene beveger seg nå, vil det ikke være overraskende om vi har en irsk føderasjon som er medlem i EU ved utløpet av dette tiåret. Det er selvfølgelig dette som også har gitt Boris Johnson kalde føtter, og som gjør at han vil trekke seg fra en avtale UK har forpliktet seg til. Verdt å huske er at også i Nord-Irland stemte flertallet mot brexit.
Men problemene stopper ikke her. Også på Gibraltar tårner problemene seg opp. Her er det 30.000 mennesker på sju kvadratkilometer som har vært britisk territorium i mer enn 300 år. 95,9 prosent av dem stemte mot brexit. Spania har nå kommet med et forslag om at Gibraltar kan bli en del av Schengen, noe som vil gjøre grensen mellom Spania og Gibraltar betydelig mykere. Gibraltars myndigheter er svært positive til ideen, og det hører til de absolutte sjeldenheter at Spania og Gibraltar er enige i slike saker. Både i Skottland, i Nord-Irland og på Gibraltar tas det altså politiske skritt vekk fra London og i retning EU. Det er vel tre måneder til brexit skal være en praktisk realitet. Prosessen står stadig i stampe. Vi europeere bor i et hjørne av verden som heldigvis er preget av stor grad av rasjonalitet, fornuft, forhandlinger og avtaler. Nå har det imidlertid gått så langt at det er umulig å forestille seg en fornuftig løsning på situasjonen uten at noen må tape ansikt. Det er også komplett umulig å forestille seg at denne «noen» kan bli noen andre enn Boris Johnson.
Så er det endelige spørsmålet: Er Boris Johnson en type politiker som kan tåle å tape ansikt? Hvis svaret på dette siste spørsmålet er nei, er det radikalt økende sjanse for en «no deal»-brexit. En sånn situasjon vil det være kun én positiv side ved: Det vil gi våre hjemlige EU-motstandere en historisk og helt unik mulighet for realitetsorientering – og til å justere sin virkelighetsoppfatning deretter.