EUs dilemmaer og medlemmenes ansvar

EU-samarbeidet representerer mange krevende dilemmaer. Det største dramaet for medlemslandene er suverenitetsavståelse generelt, men også de konkrete implikasjonene av EUs felles politikk og regler. Det største dramaet for EU er medlemslandenes fornektelse overfor sitt nasjonale publikum om at medlemslandene selv har vært involvert i upopulære beslutninger i EUs institusjoner (ofte omtalt som «Brussel»). Da sitter velgerne eller offentligheten igjen med et inntrykk av at «Brussel» pådytter landet uønsket politikk og regelverk, mens landene selv er uforskyldt i dette.

Innlegg ved Kirsti Methi, generalsekretær i Europabevegelsen

Da Europakommisjonens president, Jean-Claude Juncker, 1. mars la frem sin hvitbok om EUs fremtid hadde han ikke ett klart svar på veien videre for unionen. Han presenterte fem scenarioer som alle representerer mulige utviklingsspor for hvordan EU-samarbeidet med 27 medlemsland skal se ut etter Storbritannias uttreden. Her var alle opsjoner presentert; alt fra status quo, et mer handelsorientert samarbeid, men basert på felles regelverk i et indre markedskonsept og helt til en mer integrert eller føderal union med ytterligere suverenitetsoverføringer. I mellom dukket flerhastighets-EU opp som en velkjent fristelse. Dette innebærer ulik integrasjonsgrad for medlemslandene.

Europakommisjonen vil med dette initiativet utfordre medlemslandene til å gjennomføre åpne, ærlige og offentlige debatter om veien videre for EU. Europakommisjonen, som er den EU-institusjonen som har som sin fremste oppgave å ivareta EU-landenes felles interesser, har sett seg lei på at landene snakker med to tunger og opererer med to sett forståelse av fellesskap og solidaritet. Det bør ikke aksepteres at land med åpne armer mottar ulike former for økonomisk støtte fra EU, men samtidig nekter å respektere et felles ansvar for å fordele flyktninger, eksempelvis. Det samme gjelder medlemsland som i det ene øyeblikket kritiserer EU for å gjøre for mye, og i neste åndedrag slakter EU for å gjøre for lite på andre områder igjen. Dersom EU gjør mye, er det fordi medlemslandene har bestemt nettopp det. Dersom EU gjør lite, er det av samme grunn; medlemslandene setter foten ned.

EUs politikk og beslutninger er et resultat av et samspill mellom EUs institusjoner og medlemslandene. Det karakteristiske med EU-samarbeidet – i motsetning til mye annet internasjonalt samarbeid – er at den felles politikken og regelverket utarbeides gjennom en overnasjonal struktur som forplikter. Dette innebærer derfor også at medlemslandene avgir suverenitet på visse områder til EU-fellesskapet.

Alle politiske valg har konsekvenser. Enkelte EU-beslutninger kan gi fordeler for noen, og ulemper for andre. Men det er sjelden slik at beslutninger «overkjører» enkeltland. Som oftest blir det kompromisser og løsninger basert på minste felles multiplum fordi det ellers ville være umulig å finne konsensus blant 28 land med varierende grad av like interesser.

Det er på tide at medlemslandene i EU tar større ansvar for EUs fremtid og at de spiller på lag med befolkningene. Det betyr at nasjonale politikere og velgere må diskutere de reelle dilemmaene som EU-samarbeidet faktisk representerer; ønsker landet å være del av et overnasjonalt fellesskap og på hvilke områder bør politikken og regler være felles? Skal et land være med på leken, må det også tåle steken.

Det er en klok og demokratisk strategi å la 2017 bli et refleksjonsår for EUs videre utvikling. I lys av unionens mange kriser, den økende nasjonalismen og EU-skepsisen og med tanke på de forestående valgene i Nederland, Frankrike og Tyskland, gjør Europakommisjonen lurt i å kaste EU-ballen til spillerne selv. For det er i siste rekke er det ikke «Brussel» som råder over EUs skjebne, men medlemslandene selv. Men på et tidspunkt må Europakommisjonen utvise lederskap i saken fordi denne institusjonen skal ivareta EU-fellesskapet samlede interesser. Det er nettopp EU-medlemslandenes felles beste som er hele vitsen med EU.

Kirsti Methi
Europabevegelsen