EU, ikke NATO
Etter de forferdelige hendelsene i Paris fredag kveld og natt til lørdag uttalte President Francois Hollande at Frankrike er i krig. Tirsdag fulgte landets forsvarsminister opp med å aktivere den aldri før brukte artikkel 42-7 i Lisboa-traktaten.
Denne artikkelen fastslår at dersom et EU medlemsland blir angrepet, har de andre medlemslandene en solidarisk plikt til å hjelpe til med alle tilgjengelige midler. Det gjelder militært og sivilt.
Lisboa-traktatens artikkel 42-7 kan på denne måten minne om NATOs artikkel 5, som sier at dersom et NATO-medlemsland blir angrepet, er det et angrep på alle medlemsland. Også her har alle en plikt til å hjelpe, men da kun militært.
NATOs artikkel 5 har blitt tatt i bruk en gang tidligere. Det var av George W. Bush etter terrorangrepene mot USA 11. september 2011. I likhet med Hollande var Bush tidlig ute med å fastslå at hans land var utsatt for en krigshandling. Resultatet den gangen var en langvarig krig i Afghanistan, hvor også Norge som kjent har deltatt.
Kanskje nettopp på grunn av erfaringene fra Afghanistan har Frankrike valgt en annen vei enn hva USA gjorde.
Frankrike søker støtte fra EU, ikke NATO.
«I dag ba Frankrike om hjelp fra hele Europa», kunne Federica Mogherini, sjef for EUs felles forsvars- og sikkerhetspolitikk, fortelle fremmøtte journalister i Brussel onsdag, før hun fulgte opp med: «Og i dag svarte hele Europa ja».
Med hele Europa menes altså egentlig hele EU. Norge er dermed ikke med når hele Europa svarer ja til å hjelpe Frankrike. I likhet med Sveits, Island og deler av Balkan har vi ingen plikt til å hjelpe, slik vi hadde i 2001 med USA. Vi er ikke med i organisasjonen som blir sett til når et annet europeisk land ber om hjelp etter å ha blitt rammet av en krigshandling.
Hvordan denne hjelpen til slutt vil se ut er uklart. Verdt å merke seg i så henseende er at ikke der Lisboa-traktatens artikkel 42-7 som er tas i bruk og ikke artikkel 222 i traktaten om EUs virke. Sistnevnte artikkel kalles også solidaritetsartikkelen og fordrer en større involvering av EU-institusjonene og spesielt Europakommisjonen. Frankrike søker altså mellomstatlig hjelp, ikke overnasjonal hjelp.
Frankrike skal nå holde samtaler med 26* andre EU-medlemsland, hvor det vil bli klart hva hver av de vil bidra med. Artikkel 42-7 sørger også for at land som Irland, Østerrike, Malta, Kypros, Finland og Sverige kan bevare sin nøytralitet. Artikkelen krever ikke militær handling og det er andre muligheter for disse landene til å hjelpe.
På den andre siden har land som Storbritannia allerede signalisert at de er klare til å støtte Frankrike militært. De to landene har lenge hatt et tett militært samarbeid. Også fra tysk hold har det kommet lovnader om at de skal «gjøre det de kan» for å hjelpe Frankrike, uten at det har blitt fortalt nøyaktig hva dette innebærer.
Alt i alt er det lite som tilsier at alle EUs medlemsland vil støtte opp om en militæraksjon i kampen mot ISIS. Samtidig er det også klart at USA og Russland vil fortsette bombingen av mål i Syria. Noen felles EU-offensiv mot ISIS blir det derfor ikke.
Likevel er det noe symbolsk ved at Frankrike i denne situasjonen ser til EU. De kategoriserer dette som en krigshandling, men henvender seg ikke til forsvarsalliansen NATO. Hva vil det ha å si for EU som en forsvars- og sikkerhetsaktør? Og hva vil det ha å si for NATO, som ikke prioriteres når et av deres medlemsland er utsatt for en krigshandling?
Svarene på disse spørsmålene blir interessante, og kanskje utfordrende, for Norge, som gjennom sitt utenforskap i EU blir plassert på sidelinjen.
* Danmark er ikke en del av EUs felles forsvarspolitikk, og vil derfor formelt sett ikke være en del av dette. Likevel har danske myndigheter gjort det klart at også de vil hjelpe Frankrike.
