EU har fylt 60 år – Hvor går veien videre?

Lørdag 25. mars feiret Romatraktaten 60 år, og med det også det europeiske fellesskapet vi i dag kjenner som EU.

Denne helgen møttes derfor statsoverhodene for 27 av EUs 28 medlemsland i Roma.

Det har lenge vært klart at 25. mars ikke bare ville bli en festdag for fred og samhold i Europa, men også et viktig startpunkt for unionens neste kapittel i lys av brexit. Storbritannia og den britiske statsministeren Theresa May deltok derfor ikke under feiringen i Roma.

EU har stått, og står fremdeles, overfor mange betydelige utfordringer i årene som kommer. Innvandring, terrorisme og den økende oppslutningen rundt populistiske partier er noen av disse. De europeiske lederne er derfor nødt til å ha disse i mente når de skal stake ut en videre kurs.

Lederne som skrev under erklæringen poserer sammen i Roma © European Union

Det var dermed ikke enkelt å få alle de 27 landene med på én felles deklarasjon i Roma, noe som ble tydelig da den polske statsministeren Beata Szydlo ikke ønsket å skrive under før i siste øyeblikk.

I «The Rome Decleration» understreker de 27 landene viktigheten av enighet når unionens fremtid skal formes. Stats- og regjeringslederne for disse 27 landene, og lederne for Europakommisjonen, Europaparlamentet og Det europeiske råd skrev lørdag under på denne.

Hovedbudskapet i erklæringen er viktigheten av enighet mellom medlemslandene og fokus sikkerhet, en sterk økonomi, sosiale spørsmål og mer fremgang i verdenspolitikken.

De fire hovedpunktene kan oppsummeres slik;

1. Et trygt og sikkert Europa, der de ytre grensene blir beskyttet, der det føres en effektiv migrasjonspolitikk og terrorisme og kriminalitet bekjempes.
2. Et blomstrende og bærekraftig Europa, der arbeidsplasser blir skapt og man har et sterkt indre marked
3. Et sosialt Europa, der man fremmer like muligheter, og bekjemper arbeidsløshet, diskriminering, sosial utestengning og fattigdom
4. Et sterkere Europa på den globale arenaen, der EU jobber for stabilitet og vekst både i sine nærområder, men også globalt. NATO og sikkerhetssamarbeid er også et viktig underpunkt her.

Et annet viktig aspekt i erklæringen er muligheten for et Europa med flere hastigheter. EU-land vil dermed ha mulighet til å samarbeide om ulike initiativer, men bare om de selv skulle ønske det. Dette ble presentert som en av fem mulige scenarioer i hvitboken som ble lagt frem av Juncker, Europakommisjonens president, første mars.  

Ulike hastigheter og grad av integrasjon er ikke nytt; den felles valutaen og Schengensamarbeidet er eksempler på slike prosjekter. Debatten har nå kommet opp på nytt, med særlig fokus på migrasjon og forsvar.

Flere land ser på akselerert integrasjon for noen som bedre enn stagnasjon for alle. Noen EU land er derimot redd for at dette vil bety at land i Øst- og Sentral-Europa vil settes i skyggen av stormaktene i Europa, og at EUs institusjoner vil miste sin betydning.

Det var derfor uenighet rundt formuleringen rundt dette. I den endelige teksten står det at medlemslandene «vil handle sammen, i forskjellige hastigheter og intensiteter når det er nødvendig, mens vi beveger oss i den samme retningen, i henhold til traktatene og ved å holde døren åpen for de som ønsker å bli med senere». Slik åpner erklæringen for at det EUs firste største land allerede har ytret et ønske om blir en virkelighet.

Hele erklæringen finner dere her.

EU står overfor mange utfordringer, men denne helgen viste også at det europeiske prosjektet har stor oppslutning sin befolkning. Folk samlet seg i byer over hele Europa i land som Polen, Italia, Storbritannia, Danmark og Tyskland. Også i Oslo der flere hundre mennesker møtte opp på Eidsvolls plass for å feire jubilanten.