EU er nøkkelen til det grønne skiftet

Mens en klimafornekter styrer USA og Kina bygger nye kullkraftverk, legger europeiske politikere fram verdens mest ambisiøse strategi for å kutte utslipp.

Av Heidi Nordby Lunde, leder i Europabevegelsen. Innlegget var først på trykk i Nationen, 15.mars. 

Planen for en europeisk «Green Deal» viser at EU både har viljen og verktøyene til å løse klimakrisen.

EU setter allerede globale standarder for produksjon av varer og tjenester. Det internasjonale energibyrået IAE i 2007 estimerte at elektroniske apparater i standbymodus sto for hele 1 prosent av verdens CO2-utslipp. Til sammenligning står all global flytrafikk for i underkant av 3 prosent. EU svarte med å fremme et direktiv om å redusere antall watt en elektronisk komponent kunne forbruke i standby. Dette førte til at verdikjeder over hele verden endret seg. Både dem som leverer komponenter eller hele produkter til markedet, endret måten de jobbet på. Og når de først måtte legge om produksjonen for det de produserte til EU, forkastet de like gjerne den eksisterende produksjonen fordi det er for dyrt å drifte to produksjonslinjer.

Greta Thunberg. Foto: EC

EUs direktiver og reguleringer setter ikke bare minimumsstandarder for miljøkrav og kvalitet for produksjon internt i EU, men også standarder for de som leverer inn til EU. Dette kan de gjøre fordi det er verdens største, integrerte marked med 500 millioner forbrukere. Det er verdt å ta hensyn til.

Dette har redusert utslipp med 40 millioner tonn CO2 per år, og ikke minst redusert strømkostnaden til innbyggerne i EU med 25 milliarder euro i året. Verdikjeden har blitt grønnere, og det lønner seg for forbrukerne. Klimaskeptikerne og motstanderne av EUs energipakke kan jo tygge litt på det. Det samme kan de som litt sarkastisk etterlyser de nye grønne arbeidsplassene som skal erstatte industrien. Industrien skal ikke nødvendigvis erstattes, men den må endre seg om arbeidsplassene skal bevares.

USA har trukket seg fra Paris-avtalen og har en president som har som mål å «make coal great again». Mest sannsynlig blir han gjenvalgt i november. I Brussel, derimot, skjer det en grønn revolusjon. Presidenten i EU-kommisjonen, Ursula von der Leyen, har lagt fram en ny vekststrategi for Europa: «European Green Deal», med mål om netto null utslipp innen 2050. Massiv satsing på fornybar energi, nullutslippsløsninger i transport- og byggsektorene, bærekraftig landbruk og beskyttelse av biologisk mangfold er bare noe av det planen inneholder. For å få til dette skal EU mobilisere ti tusen milliarder kroner, like mye som verdien av det norske oljefondet.

En ting er at det er den mest ambisiøse klimapolitikken vi har sett siden Paris-avtalen ble inngått. En annen ting er at EU fremstår som bevisst på at det grønne skiftet må skape arbeidsplasser og muligheter for alle. Sosial rettferdighet ligger til grunn for omstillingen, der et eget fond skal opprettes for å dele ut midler til de mest sårbare regionene og industriene i Europa. EU har lært av de gule vestene i Frankrike, som har hatt en liten parallell til bompengeopprøret i Norge. Det er greit å kreve at forurenser skal betale for egne utslipp, men noen få grupper kan ikke ta belastningen for hele det grønne skiftet.

Frans Timmermans, kommissær for klima. Foto: EC

For å unngå at polske og tyske kullarbeidere kastes ut i arbeidsledighet når kraftverkene legges ned, skal man skape nye jobber innen blant annet fornybar energi og energieffektivisering i de samme områdene. Denne tankegangen er i ferd med å vinne terreng flere steder i verden, også her i Norge. Men EU går foran og setter standardene.

Alt dette får konsekvenser for Norge. Ikke bare er vi tett knyttet til EUs klima- og energipolitikk. Vi leverer også varer og tjenester til EU som er nødt til å møte nye klimakrav og miljøstandarder. Norge har alt å tjene på en offensiv europeisk klimapolitikk, fordi det skaper et større marked for varer og tjenester vi allerede har eller er i ferd med å utvikle. Det grønne skiftet skjer ikke før noen tjener penger på det.

Også som kraftnasjon tjener Norge på eksportere kraft til kontinentet. Gjennom Nordpool-samarbeidet er vi allerede integrert inn i det europeiske kraftmarkedet. Vi kjøper billig vindkraft fra EU-landet Danmark som må selges og forbrukes når det blåser, og tjener gode penger på salg av regulerbar vannkraft tilbake når vinden stilner.

Dersom vi i tillegg kobler oss på det europeiske kraftsystemet kan Norge ikke bare bidra til store utslippskutt, men tjene penger på fornybar kraft som gir skatteinntekter til fellesskapet. Det er begrenset hva Norge kan få til på egen hånd, men sammen med EU kan vi virkelig gjøre en forskjell.

De europeiske landene har allerede redusert utslippene betydelig til nå, og med European Green Deal øker politikerne ambisjonene enda mer. Vårt beste håp for å løse klimakrisen ligger i Europa.