Er Europa blitt mer demokratisk?

November 2014 er det 25 år siden Berlin-muren falt. Dette markeres og feires over hele Europa og er en av de mest betydningsfulle politiske begivenhetene som har funnet sted i vår nære historie. Hendelsen var ikke bare slutten på den kalde krigen som holdt verden i en slags konstant stillingskrig mellom øst og vest, men var også starten på Sovjetunionens sammenbrudd. Da Berlinmuren ble revet ned av en frihetshungrig befolkning i Øst-Tyskland 9. november 1989, ble dette det viktigste symbolet på slutten av en epoke og starten på en ny verdensorden. Og på sikt et utvidet EU.

Kombinasjonen av å bli fristilt fra å praktisere et politisk undertrykkelsesregime og en restriktiv planøkonomi til å bli tilbudt et perspektiv om å bli EU-medlem, satte i gang en omfattende demokratiseringsprosess i de tidligere østblokklandene. Dette medførte også at EU i 1993 så et behov for å definere hva som var de verdimessige, politiske og økonomiske kriteriene for å kunne bli EU-medlem; fungerende demokrati basert på rettsikkerhet og menneskerettigheter, markedsøkonomi, samt politisk vilje og administrativ kapasitet til å gjennomføre EUs politikk og regelverk.

Så hva er status – 25 år etter? Kan vi hevde at Europa har blitt mer demokratisk? Og hva med EU? Ingen kan være i tvil om at Europa i dag består av mange flere demokratiske land i dag enn før 1989. At EU har spilt den viktigste rollen i denne demokratiseringsprosessen er udiskutabelt. EU har satt krav til de landene som ønsket å bli medlem og statene har gjennomført de nødvendige endringer som har kvalifisert dem til opptak som EU-medlemmer. Det «nye», gjenforente Europa praktiseres som et politisk og økonomisk fellesskap innen rammen av EU og består i dag av 28 medlemsland som representerer en halv milliard innbyggere. Også organisasjonen EU har gjennomgått en demokratiseringsprosess, med stadig overføring av makt til Europaparlamentet på bekostning av medlemslandene. Hvorvidt dette er det beste svaret på økt demokratisk legitimitet er et av de mest sentrale politiske spørsmålene i EU i dag.

Sett i et historisk perspektiv, er det som har skjedd i Europa på 25 år revolusjonært. En stor del av Europa har på relativt kort tid gått fra å være et splittet kontinent med fysiske og ideologiske grenser til å bli et samlet kontinent dominert av et demokratisk tankesett, åpne markeder og grenser, og dialog og samarbeid for felles løsninger.

Samtidig står Europa i dag overfor en rekke alvorlige problemstillinger der den politiske entusiasmen om demokrati, markedsliberalisme og velstandsoptimisme fra 90-tallet har kræsjet i møtet med en europeisk økonomi i vedvarende stagnasjon og med en økende politisk og sosial misnøye.

Mens EU forsøker å holde skuta flytende i globaliseringens krevende farvann, reparere skadene i mangelfulle regelverk i for å holde finansaktørene i ørene, redde stater med høy gjeld og manøvrere mellom EU-fellesskapets interesser og respekten for medlemslandenes individuelle behov – så stiger arbeidsløsheten og den politiske frustrasjonen. Samtidig tilsidesetter Putin grunnleggende internasjonale spilleregler gjennom å annektere Krimhalvøya. Tryggheten med hensyn til å få dekket grunnleggende behov for folk og land internt i EU er svekket og usikkerheten knyttet til eksterne trusler har økt.

Begge disse forholdene krever nye politiske svar og EU kan bare delvis produsere tilfredsstillende løsninger på utfordringene. Det har først og fremst å gjøre med EUs begrensinger i hva unionen faktisk kan gjøre og mangelfull økonomisk vekst. Det er mange politikkområder der EU ikke gis mandat av sine medlemsland til å agere. Arbeidsmarkeds- og sosialpolitikk er to eksempler på dette – de er nasjonalstatenes domene.

Vedvarende økonomisk og politisk krise vil etter hvert gå over til å bli demokratisk krise. Nå er symptomene mange; politisk ekstremisme, politisk avstand mellom folket og de som styrer, økt fremmedfiendtlighet og mangelfull valgdeltakelse. Arnulf Øverland, en av Europabevegelsen i Norge sine grunnleggere i 1949, skrev i 1935 diktet «Du må ikke sove».  Der peker han på en skremmende utvikling i Europa der nasjonalisme og innskrenking av rettigheter for enkeltindivider og grupper var i fremmarsj og proklamerte: «Europa brenner». Ville Øverland ha sagt det samme i dag? Kanskje ville han ikke brukt disse ordene, men han ville helt sikkert ha vært bekymret over utviklingen som vi ser i mange europeiske land.

Alle europeiske land og EU må ta på dypeste alvor den sosiale uroen og politiske misnøyen som vokser frem i Europa i dag. Varsellampene lyser ved hvert valg nå. Både i enkeltland og på EU-nivå øker oppslutningen til partier som ønsker å undergrave det mest verdifulle vi har, nemlig et fritt, demokratisk og grenseløst Europa. Der øst og vest, og nord og sør, bør stå samlet for både dagens og morgendagens utfordringer.

Kirsti Methi
Generalsekretær
Europabevegelsen

Mange deltok i gleden av å rive ned Berlinmuren. Nå 25 år etter er Europa blitt mer demokratisk?