EØS står ikke i veien for nasjonal politikk
I 25 år har EØS-avtalen gitt nordmenn mulighet til å bo, studere og arbeide, i nesten hele Europa uten hindringer.
Av Irene Johansen, nestleder i Europabevegelsen. Innlegget var først på trykk i Nationen, 22. juni.
Avtalen sikrer nordmenn rett til trygdeytelser, pensjon og helsebehandling i 30 andre land. Norske forskere får tilgang og finansiering til internasjonale forskningsprosjekter gjennom EØS, og norske byråkrater mottar regelverk fra Brussel som de ikke hadde hatt ressurser til å utvikle selv.
Med andre ord har EØS-avtalen utvidet nordmenns handlingsrom. Den gir oss flere muligheter enn vi hadde før avtalen ble til. Dette er med på å forklare hvorfor flertallet i befolkningen støtter EØS. Ifølge en måling utført av Respons i Fafo i starten av mai, svarer 63 prosent at de ønsker å beholde avtalen, kun 16 prosent vil ut.
Det er imidlertid ikke alle som er like positive. I fagbevegelsen blåser det opp til strid om EØS, som hovedsakelig har vært aktive forsvarere av avtalen fordi den gir norsk industri tilgang til EUs marked. Også i partiene på venstresiden vokser motstanden. Sp, SV og Rødt går til orde for å skrote avtalen fordi de mener den fører til sosial dumping og arbeidslivskriminalitet.
Det er ikke å stikke under stol at det eksisterer utfordringer i norsk arbeidsliv. Men det er ikke EØS-lovgivningen som er problemet til dette. Arbeidslivsreglene i EØS har først og fremst styrket norske ansattes rettigheter når det gjelder arbeidstid, miljø og likestilling på arbeidsplassen. I tillegg består EØS-reglene hovedsakelig av minimumskrav, som betyr at norske myndigheter kan innføre strengere regler om det er vilje til det.
At Norge er med i et felleseuropeisk arbeidsmarked er altså ikke til hinder for å innføre nasjonal politikk. Stortinget og kommunene har fullt ut handlingsrom til å vedta tiltak som kan redusere sosial dumping og arbeidslivskriminalitet.
Stortingets nylige forbud mot faste ansettelser uten lønn mellom oppdrag, er et eksempel på dette. 170 kommuner som stiller strenge krav til arbeidsforhold, tariffavtaler og lærlinger når de inngår innkjøpskontrakter, er et annet. Mer kontroll og skjerpede sanksjoner fra arbeidstilsynet, er et tredje. Her er det et stort rom til å innføre virkemidler som kan bøte på utfordringene ved et stort og mobilt arbeidsmarked, uten at det går i strid med EØS.
Det er også norske myndigheter som bestemmer i hvilken grad politiet skal fokusere på arbeidslivskriminalitet, og det er norske myndigheter som bestemmer i hvilken grad statens vegvesen skal være til stede ved grensene og kontrollere vogntog.
Med andre ord; norske myndigheter kan innføre strenge krav på nær sagt alle områder – om det er politisk vilje til det.
Norske politikere må fortsette å ta i bruk handlingsrommet, og diskutere nye tiltak som er effektive i kampen mot sosial dumping og arbeidslivskriminalitet. For å sikre et rettferdig og trygt arbeidsliv, og ikke minst for å trygge oppslutningen om EØS-avtalen, som er mange norske arbeidsplassers livslinje til Europa.