Er det EØS-avtalen eller er det norsk politikk som er utfordringen?
I den pågående debatten på LO-kongressen framheves det at EØS-avtalen undergraver lønns- og arbeidsforhold i Norge. Det aller viktigste arbeidsforholdet – både her og i Europa for øvrig, er at det faktisk finnes en jobb å gå til.
Av Morten Selnes, styremedlem i Europabevegelsen Nordland.
Da jeg kom hit til Bodø i 1983, hadde byen eget bryggeri, slakteri og meieri. Alt dette er forlengst nedlagt.
Dersom vi sammenligner utviklingen i næringer som er underlagt «nasjonal sjølråderett» med næringer som er sterkt påvirket av EØS-avtalen, finner vi en del interessante utviklingstrekk. Primærnæringene (jordbruk, skogbruk, fiskeri og havbruk) er næringer som i all hovedsak er under nasjonal kontroll, mens industri og bergverk og bygge- og anleggsbransjen er næringer som er sterkt involvert av EØS-avtalen.
Selv om fiskeri- og havbruksnæringen kan sies å være både «innenfor og utenfor», er fiskeripolitikken, strukturpolitikken og kvotepolitikken et rent nasjonalt anli8ggende. Det samme er konsesjonstildelingene innen havbruksnæringen.
I perioden år 2000 – 2016 har sysselsettingen innen primærnæringene i Nord-Norge gått ned fra 15.433 til 10.216 – dvs en reduksjon på ca 34%. I dette ligger den positive utviklingen som vi ser innen havbruksnæringen. Uten havbruksnæringen hadde det vært «mørkt i stuan» langs kysten! I samme perioden har sysselsettingen innen industri og bergverk gått ned fra 20.461 til 16.921, dvs en reduksjon på 17%. I samme perioden har sysselsettingen i bygge- og anleggsbransjen gått opp fra 14.851 til 20.653, dvs en vekst på 39%.
I tillegg til dette kommer nedleggelse / flytting a statlige arbeidsplasser innen forsvar, kommunikasjon mv. Dette er virksomheter som i hovedtrekk er helt utenfor EØS-avtalen.
Så hva viser dette? Det viser bl.a. at det er sektorer der Norge har full «nasjonal sjølråderett» som er underlagt den sterkeste rasjonaliseringen i Nord-Norge. Sektorer som er sterkt påvirket av EØS-avtalen viser en lagt mindre negativ / |mer positiv utvikling.
Det som ofte framheves er bemanningsbyråene som har «tatt over» store deler av bygg- og anleggsindustrien. Bemanningsbyråenes dominans ser vi desto tydeligere i fiskeri- og havbruksnæringen der hele samfunn er preget av mange korttidsansatte som ikke har et incitament verken til samfunnsdeltakelse, investering i hus og heim og – for den saksa skyld – politisk og fagforeningsmessig arbeid.
Dette er problemer som ikke har kommet som følge av EØS, men som følge av at norske opportunister ser seg langt bedre tjent med å peke på en ytre fiende, enn å ta en nødvendig debatt i de indre gemakker der myten om sjøråderett-idyllen fortsatt holdes i live.
Det var ikke EØS som la ned flystasjonene på Andøya og i Bodø. Det var heller ikke EØS som la ned meieriene i Steigen og i Bodø, og la ned slakteriene og flyttet Thulefjord-produksjonen dit det var «mer lønnsomt».
Det er ikke EØS-avtalen som er den store trusselen mot Nord-Norsk sysselsetting og arbeidsliv. Den store trusselen er den norske interne maktkampen som så alt for ofte blir saldert med at arbeidsplasser i Nordområdene flyttes sørover eller legges ned!