En ubehagelig nasjonalisme

Nei til EUs publikasjon «Alternativet til EØS er en fornyet handelsavtale» vekker ubehag. Her er både politikken og retorikken nasjonalistisk. Dette kommer dels til uttrykk som sjåvinisme og dels som proteksjonisme forkledd som demokratikamp.

Innlegg ved Kirsti Methi, @kirstimethi, generalsekretær i Europabevegelsen, på trykk i Klassekampen mandag 23. februar.

I sin siste VETT-publikasjon foreslår Nei til EU å erstatte EØS-avtalen med en bilateral handelsavtale med EU à la Sør-Korea eller Sveits. Alternativer bør vurderes og EØS-debatt bør vi ha, men ubehaget kommer fordi Nei til EUs argumentasjon ikke kan sies å være noe annet enn en nasjonalistisk politisk ideologi. Premissene i de handelspolitiske resonnementene kan ikke forstås på annen måte enn at norske varer og tjenester er av bedre kvalitet og at norsk adferd har høyere etisk standard enn andre europeiske land.

At heftet i tillegg hevdes av dem selv å være kunnskapsbasert, er høyst diskutabelt. Riktignok finnes det både fakta og forskningsbasert kunnskap med kildehenvisninger, men den gjennomgående tendensiøse og normative fremstillingen av stoffet svekker publikasjonens faglige troverdighet. Samtidig tillater organisasjonen seg å hevde at det ikke finnes dokumentasjon på at EØS-avtalen har bidratt positivt til handel og velstand i Norge. Det er ganske freidig å ignorere Europautredningens (2012) omfattende kartlegging og analyser av dette. Men ingen hevder heller at disse regnestykkene er lett å kalkulere og dermed skulle man tro at også Nei til EU ville utvise en grad av ydmyket på dette feltet.

Kirsti Methi, @kirstimethi, generalsekretær i Europabevegelsen

La det være sagt; Europabevegelsen er ingen forkjemper for EØS-avtalen. Til det er den alt for udemokratisk. Samtidig erkjenner vi at avtalen ikke bare er viktig for handel og velstands- velferdsutviklingen i Norge, men at den også gir oss nordmenn svært mange rettigheter og muligheter i et grenseløst Europa. Vi kan reise, studere og arbeide i 30 land som om vi var landets egne innbyggere. Og vi nyter godt av at tusenvis av arbeidstakere fra Polen, Litauen, Romania, Spania og Tyskland har bidratt til å fylle ledige stillinger i en periode der det har vært knapphet på arbeidskraft i Norge.

Vi nordmenn nyter godt av mange felles løsninger og ordninger i regi av EU som gir oss som forbrukere eller reisende beskyttelse. Har dette ingen verdi for Nei til EU? Og; tror de virkelig at det bare er å velge og vrake i hvilke EU-program man ønsker å fortsette å delta i utenfor EØS-rammen?

Hva slags nasjonalt apparat er det som skal settes i sving for å ensidig produsere regler som løpende tilfredsstiller produkt- og andre krav for salg i det indre markedet – eksempelvis på mattrygghetsområdet?

Europabevegelsen er helt enig med Nei til EU i at det er på høy tid å adressere de alvorlige konstitusjonelle og demokratiske problemstillingene som EØS-avtalen representerer. Norges tilknytningsform til EU etter 21 år med demokrati-outsourcing er ikke politisk bærekraftig.

Samtidig er det med begrenset entusiasme at vi ønsker Nei til EU velkommen i denne debatten. Skal man diskutere alternativer til EØS, bør en i det minste erkjenne at også EU-medlemskap er et alternativ. Eller mener man at den beslutningen Norge tok for 20 år siden har evig relevans?

Europabevegelsen påstår ikke at EU-medlemskap er uten utfordringer, men det er etter vår mening den mest demokratiske måten Norge kan delta i den europeiske politiske dugnaden på. Et medlemskap vil sikre oss en demokratisk stemme i det vi uansett må forholde oss til. Men dette er kanskje ikke et poeng for Nei til EU?

Hvordan mener egentlig organisasjonen at Norge burde ta et delansvar for den politiske utviklingen i vår verdensdel når de ønsker at Norge skal trekke seg enda mer ut av EU-samarbeidet? Er den politiske visjonen til Nei til EU et Europa som fungerer sammen gjennom bilaterale frihandelsavtaler mellom Europas 47 nasjonalstater? Skal grensene bygges opp igjen? Hvordan skal våre felles, grenseoverskridende problemer løses da?

Nei til EUs løsning på EØS-problemet vil skade Norge; vi blir politisk marginalisert i Europa, vi vil bruke uhorvelig mange ressurser på å løpende forhandle og oppdatere et mangfold av avtaler, næringslivet får en mer uforutsigbar markedssituasjon, og gapet mellom det som skjer i Norge og det som skjer i Europa vil øke. Den norske boblen forsterkes.

Det aller verste er likevel at selv om Norge på papiret styrker vår nasjonale suverenitet, er det langt fra sikkert at vi i realiteten vil benytte oss av den. EUs regler har jo for det meste vist seg å passe oss godt og vi vil i alle fall måtte tilpasse oss EU-markedet. Svaret på vår frustrasjon når regler ikke ivaretar norske interesser er å delta å utformingen av de og ha en stemme når beslutninger tas. Ikke å heve oss høyt over disse og tro at de ikke angår oss. I Champions League spiller alle med offside-regelen, Norge er ikke unntatt.

Norge er i realiteten ikke mer annerledes enn sine europeiske naboer. Vi er alle forskjellige og vi er alle europeere.  Et Europa dominert av land som kun er opptatt av seg selv, sine grenser og sine interesser blir et fattigere og mer splittet Europa. Nasjonalisme har aldri vært en farbar vei å gå.