Elske, hate, EØS!

Senterpartiet møtes i Trondheim denne helgen og fornyer sitt valgløfte om å erstatte EØS med en rekke handels- og samarbeidsavtaler med EU. Grunnleggende norske interesser skal forsvares med nebb og klør, på bekostning av andre. EØS er i realiteten en gave til Senterpartiet. Det må være deilig å ha noe så sentralt og viktig for Norge som man så iherdig kan elske å hate.

Kommentar ved Kirsti Methi, generalsekretær i Europabevegelsen

Refrenget i den norske europapolitiske debatten går slik: Norge må samarbeide med EU, men EU-medlemskap er uaktuelt. Den norske samarbeidsmodellen med EU heter EØS-avtalen. Den gjør oss til «nesten-medlem» i EU. Noen elsker avtalen nettopp på grunn av dette, mens andre hater avtalen av samme grunn og vil at Norge skal kvitte seg med den.

Men generelt kan man vel si at ingen elsker EØS, politisk sett. Nei, det blir ikke riktig fordi noen elsker EØS nettopp fordi den hindrer politisk deltakelse i EU, det vil si EU-medlemskap. Men hvis man har økonomiske briller på kan man godt elske avtalen på grunn av markedsadgangen til vårt største eksportmarked. De som elsker frihandel eller økonomisk liberalisme, elsker ikke nødvendigvis EU eller EØS. Det har eksempelvis Brexit demonstrert. Toryene vil ut av unionen fordi det er for mye EU-regulering av markedet. De også hater EØS fordi det gir like mange regler som EU-medlemskap og i tillegg ingen innflytelse over politikk- og regelverkskutforming.

De norske teleselskapene elsker heller ikke alltid EØS når EU eksempelvis beslutter å påvirke roamingprisene. Men da kan i alle fall forbrukerne elske EU og EØS fordi det blir billigere å ringe i hele EU/EØS-området.

Det er andre som også har god grunn til å elske EØS. For eksempel forskere, studenter, kommuner, fylker, kulturarbeidere som får støtte fra EUs mange samarbeidsprogrammer. Men da elsker de muligens EU mer enn EØS fordi programmene er jo ikke et resultat av EØS, men en del av EU-samarbeidet. EØS-avtalen gjør det enklere for norske aktører å delta fordi vi gjennom denne avtalen defineres som deltakere i EU-samarbeidet utover det indre marked. Så tar EU jobben med å jobbe frem og forvalte programmene og så kan vi konsentrere oss om å «hente mest mulig ut av EU-programmene». Det koster jo tross å delta, så da må vi sørge for få noe igjen.

Men det er likevel ikke sikkert at kommunene elsker EØS fordi de offentlige anskaffelsesreglene gjør driften av kommunal virksomhet mer regelstyrt og anbudsorientert. Det kan være plagsomt fordi det blir mer administrasjon og byråkrati. I andre tilfeller kan nettopp disse reglene gjøre lokale tjenesteleverandører glade fordi det blir en åpnere og forhåpentligvis mer rettferdig konkurranse om de offentlige oppdragene. Men det er likevel ikke sikkert at de elsker EØS-avtalen av den grunn fordi det er ikke åpenbart for alle hva som er en konsekvens av EØS og hva som er et resultat av nasjonal lovgivning.

De som i alle fall burde hate EØS er stortingspolitikerne. De blir jo regelrett politisk vingeklippet fordi mye av norsk lovverk blir besluttet av EU, og ikke av det norske parlamentet. Til tross for at EØS-avtalen fratar våre 169 folkevalgte representanter makt, støtter et flertall av stortingspolitikerne likevel opp om avtalen. Ikke alle elsker likevel EØS, men de vil ikke gi den opp. Siden Norge lever av å handle, særlig med Europa, gir EØS-avtalen en svært gunstig tilgang til EUs indre marked som bidrar til økt vekst og handel og som dermed har stor betydning for norske arbeidsplasser, ikke minst i distriktene. Dette må da sies å være en politisk ansvarlig holdning dersom man anser økonomi som viktigere enn demokrati. Og det er det kanskje – eller?

EØS-avtalen har i realiteten brutt ned de folkevalgtes monopol på politikk- og regelverksutvikling og dermed gitt norske aktører et helt nytt frihets- og handlingsrom. For regionale og andre aktører er dette potensielt en fantastisk mulighet fordi man ikke behøver kun å forholde seg til Oslo for å fremme sine interesser, legge fremtidsplaner eller oppnå finansiering. EØS er en slags distriktspolitisk frigjører. Men det er ikke sikkert man elsker EØS av den grunn fordi det er ikke åpenbart at dette er en realitet mange har tatt innover seg. I alle fall virker det ikke som Senterpartiet har sett dette poenget.

Det er i det hele tatt vanskelig å vite om vi nordmenn bør elske eller hate EØS. Så lenge vi fortsetter å samarbeide tett med EU for å sikre markedsadgang, tar inn nødvendig regelverk og deltar i flest mulig EU-programmer, er det det kanskje greit med EØS? For hvem bryr seg om demokratiet, sånn egentlig?

Det beste er muligens om vi ikke tar stilling til om vi elsker eller hater EØS, for det er EU dette egentlig handler om. Men la oss for all del ikke snakke om EU. Det er for vanskelig og for mye følelsesdrama. For oss nordmenn.  La oss heller fortsette å beklage oss over EØS-avtalens demokratiske underskudd og holde EU-medlemskapsdebatten på god avstand. Fordi den debatten forstyrrer oss husfreden i det norske demokratiet.

Kirsti Methi
Europabevegelsen