Eksportfylket Nordland
Nordland er et typisk eksportfylke som – for å ta kortversjonen – lever av å eksportere fisk, industriprodukter, metaller og energi, og å importere stadig flere turister.
Vindmøller på Nygårdsfjellet i Narvik. Foto: Arild Bondestad, Statskog SF, Wikipedia Commons.
Av Morten Selnes, Styremedlem Europabevegelsen i Nordland.
Nordland har så langt historien rekker, vært en betydelig eksportør av varer der Nordland hadde en overflod og der markedene i sør var betalingsvillige. Nordland har derfor all mulig interesse av at samhandelen med omverdenen skjer i mest mulig ordnede former.
Samlet eksporterte nordlandsbedriftene for 27,4 milliarder kroner i 2017 – dette er 7.8 prosent av eksporten fra fastlandsnorge. En slik formidabel eksport ville ha vært nærmest utenkelig uten at Norge har gode og forutsigbare avtaler med Europa.
Når det gjelder kraftbransjen, produserte Nordland i 2017 ca 16,5 TWh fornybar energi, og forbrukte ca 10,7 TWh. Dette gir et overskudd på ca 5,8 TWh – et overskudd som tilsvarer strømforbruket i 340.000 norske husstander eller en norsk storby.
Innen energisektoren er Norge en «stormakt» i Europa – spesielt i forhold til produksjon av fornybar energi. Nord-Poolsamarbeidet ble etablert tidlig på 90-tallet, og i 2001 omfattet dette samarbeidet betydelige aktører i Norge, Sverige, Finland, Danmark og de Baltiske statene Estand, Latvia og Litauen. Nord-Pool har sitt hovedkontor i Sandvika utenfor Oslo, og er en ledende markedsaktør i Europa der markedet også omfatter Storbritannia og Tyskland.
Hvordan påvirker så dette prisutviklingen på strøm? Nord-Pool ble etablert i 2001. Da var kraftprisen til husholdninger (inkl avgifter) 38,4 øre /kWh. I 2017 er samme pris 43,8 øre – dvs en økning på ca 14%. I samme periode økte det generelle prisnivået i Norge med ca 39%. Den relativt lave prisutviklingen på strøm skyldes selvsagt ikke Nord-Pool alene, men det blir helt feil å si at et europeisk samarbeid gir høyere strømpriser.
Det er et voksende dilemma for Norge at vi blir stadig mer involvert i de Europeiske markedene samtidig som Norge har valgt å ha minimal innflytelse på politikkutformingen i disse viktige markedene. Dette bringer oss inn på det dagsaktuelle temaet om norsk tilslutning til ACER – EU’s byrå for samarbeid mellom nasjonale energiregulatorer. Sett ut fra at Norge handler stadig mer med fornybar energi, vil det være meget fornuftig å gå inn i et slikt samarbeid. På den annen side går vi inn i et dynamisk samarbeid der vi vil fungere som nærmest fullt medlem – men uten stemmerett. På den ene siden velger vi samarbeid om et svært viktig område for næringsutvikling, men samtidig har vi valgt bort å ha avgjørende innflytelse på denne utviklingen ved at vi ikke er medlemmer av EU.
Eksport og import av kraft er ikke noe nytt i Norge. Bare i Nordland har vi to store kraftlinjer (Sjomen og Røssåga) som knytter oss sammen med det svenske linjenettet.
Når en ser litt mer på energi, så skulle man tro at industrien i Nordland hadde mer enn nok i et fylke som nærmest flyter over av energi. Alcoa i Mosjøen har i en årrekke fått dekket ca 85 prosent av sine kraftleveranser gjennom en leverandøravtale med svenske Vattenfall. Et kraftoverskudd er derved i selg selv ingen garanti for at industrien er garantert de beste betingelsene. Det er derved ikke kraftoverskuddet i en region i seg selv som er avgjørende for om bedriftene kan oppnå gunstige avtaler.
Industrien vil dekke sitt strømbehov via avtaler eller via egen produksjon. Som vist i eksemplet med Alcoa, er kraftavtaler ikke nødvendigvis lokale eller nasjonale. Industrien inngår avtaler med de leverandørene som gir best betingelser til enhver tid – mer eller mindre uavhengig av den regionale kraftsituasjonen. Dette gjelder selvsagt begge veier – uavhengig av nasjonale grenser.
Dersom vi skal fortsette med å utvikle de gode resultatene gjennom Nord-Pool, og samtidig sikre industrien gode betingelser for kraftkjøp, kan vi ikke late som om Norge opererer i et nasjonalt energi-vakuum. De nordiske landene de-regulerte kraftmarkedet på 90-tallet uten at de den gang spådde katastrofer om skyhøye kraftpriser og størknet aluminium i en nedlagt industri, var forankret i virkelighetens verden.
Når det gjelder aluminium, er trusselen fra nasjonalistiske krefter som ønsker handelskrig, tollmurer og lukkede grenser, en meget stor trussel. Norge eksporterer heldigvis lite aluminium og metall til USA, men vi er på ingen måte tjent med en handelskrig på dette området. Her har EU unngått høyere tollsatser ved å stå sammen – Norge har valgt å stå alene. Det er derfor viktigere enn noen gang at Norge står sammen med sine partnere i energisamarbeidet. Vi må ha et forutsigbart marked for vår viktigste innsatsfaktor for industrien – fornybar energi.