Det skulle bare mangle

Det skulle bare mangle. Det var Nei til EUs reaksjon da Norge ble unntatt EUs straffetoll for stål da Donald Trump gikk til handelskrig mot resten av verden. Men med Nei til EUs ønske om å gå ut av EØS, så ville det ha manglet.

Foto: Norsk Hydro, Flickr CC

Dette er innlegget ble først publisert i Nasjonen, torsdag 16. august, som en del av avisens faste spalte EU-tanker.

Å erstatte EØS-avtalen med en vanlig handelsavtale ville gjort Norge til et hvilket som helst annet tredjeland EU har avtaler med. Selv ikke EFTA-landet Sveits har fått unntak, til tross for sine over hundre særavtaler med EU. Sveits er som kjent ikke med i EØS.

Heidi Nordby Lunde, leder i Europabevegelsen. Foto: Stortinget.

Da Hans-Christian Gabrielsen skulle bli LO-leder gikk han ut i VG med at han hadde snudd i EU-spørsmålet, og hadde gått fra ja til nei. Eller ja til EU, men nei til norsk medlemskap, som både tilhengerne av en handelsavtale eller EØS-avtalen logisk sett må være. Uten et EU finnes ikke et felles, indre marked som gjennom harmonisering av regelverk gir grunnlag for friksjonsfri handel og like konkurransevilkår.

Uten EU ville Norge bli nødt til å forhandle handelsavtaler med 27 land og deres unike særinteresser, som hadde gitt norske bedrifter og arbeidsplasser 27 lands ulike lovgivninger og regelverk å forholde seg til.

Dersom en norsk bedrift skulle selge ett produkt, ville dette i teorien tilpasses på 27 ulike måter for å møte ulike krav og reguleringer. Det er nemlig ikke hvorvidt markedet ønsker produktet som er utfordringen, men at landene hver for seg ville hatt egne nasjonale standarder og regelverk. I stedet for å tilpasse produktet til ett regelverk og treffe et marked på 500 millioner innbyggere, ville en vanlig norsk bedrift måtte ta kostnaden for å lage 27 varianter. Det er ikke lønnsomt.

Os ID i Østerdalen produserer ID-merking til bruk på dyr, og EU er deres største marked. Daglig leder Wenche Wikan Ligård sa til avisen Arbeidets Rett i mai i fjor at «uten avtalen ville det ikke vært mulig å drive som produsent i Norge, spesielt ikke på Os».

Både en handelsavtale og en EØS-avtale forutsetter altså et felles, indre harmonisert europeisk marked. Men som Gabrielsen sa den gang til VG: «Under frihandelsavtalen, før EØS-avtalen, opplevde mange av våre bedrifter tollmurer og problemer med å eksportere varene sine. I dag gir EØS-avtalen forutsigbare rammer for vårt næringsliv og arbeidsplassene til våre medlemmer.»

Med andre ord, en handelsavtale er ingen garanti for at norsk næringsliv får samme tilgang som i dag. Og uten harmoniseringen av norske reguleringer til EUs krav, vil eksportbedrifter måtte velge om de vil oppfylle særnorske krav eller EUs krav.

Bare i dag har vi handelshindre mellom Norge og Sverige på noen områder på grunn av ulike reguleringer og tolkninger. Svenskene finner det enklere å handle med EU-landene Danmark og Finland, enn med EØS-landet Norge.

Mange på Nei-sida mener det bare er å gå tilbake til handelsavtalen med daværende EF fra 1973. Dette var for øvrig samme år som verdens første mobiltelefonsamtale fant sted og den første internasjonale forbindelse til Internetts forløper, ARPANET, ble etablert.

Det kan jo tenkes at noe har endret seg for norske bedrifter siden den gang. Ikke minst har EF blitt EU, med et mer integrert marked og større ambisjoner for mer forpliktende samarbeid. Det er å kaste blår i øynene på vanlige folk å late som om ikke deres arbeidsplasser og lokalsamfunn vil bli berørt av dette.

Frihandelsavtaler lever for øvrig ikke opp til navnet sitt. Det er ingenting fritt med handel. Det er høyst regulert, særlig med henhold til såkalte offensive og defensive interesser. I en og samme handelsavtale kan ulike industrier og sektorer få svært ulike handelsbetingelser, gjennom avgifter, tekniske krav og kvoter.

Det Nei-sida mener bare skulle mangle at Norge skulle få fra EU, er nettopp det som ofte mangler i handelsavtaler. Betingelser som gir norsk produksjon og norske arbeidsplasser mulighet til å være en del av internasjonale verdikjeder, der vi er kan levere produkter og tjenester som krysser grensene så friksjonsfritt som mulig.

«Uten harmoniseringen av norske reguleringer til EUs krav, vil eksportbedrifter måtte velge om de vil oppfylle særnorske krav eller EUs krav.»