Det norske europasyndromet
– I norsk politikk er et dørgende stille om at Norge ikke har normale forbindelser med et av verdens viktigste land. Det skrev politisk redaktør Kjetil B. Alstadheim i DN lørdag 31. januar. Det var Kina Alstadheim henviste til, men det samme kunne ha vært sagt om Norges forhold til verdens største og for Norges viktigste økonomi: Den europeiske union (EU).
Kommentar av Jan Erik Grindheim, leder for Europabevegelsen
I 2013, som er det siste året vi har kvalitetssikrede tall for, var Norges driftsbalanse overfor utlandet totalt på 334 milliarder kroner. Av dette kom 294 milliarder kroner fra EU. Det er er 88 prosent av det Norge tjener overfor utlandet, mens bare vel 16 milliarder kroner, eller fire prosent, kom fra hele Asia og Oceania, Kina inkludert. Det viser det landfordelte utenriksregnskapet fra Statistisk sentralbyrå. Kina er primært et eksportland til Norge – det tredje største, mens det havner helt nede på 11.-plass når det gjelder eksport fra Norge.
Den dørgende stillheten som gjelder Europa og EU i Norge, er langt mer alvorlig enn stillheten om utfordringene i forholdet mellom Norge og Kina. Ikke bare fordi EU er langt viktigere økonomisk, men også fordi Norge har rundt 75 formelle avtaler med EU hvorav avtalen om Det europeiske økonomiske samarbeidsområdet (EØS) er den mest omfattende.
Jan Erik Grindheim
Norge deltar i alt det EU foretar seg utenom den felles jordbrukspolitikken. Norge har for eksempel skrevet under Schengen-avtalen om passfrihet og politisamarbeid i Europa, noe Storbritannia og Irland ikke har, og vi deltar med innsatsstyrker og annet militært materiell og personell i EUs felles utenriks- og sikkerhetspolitikk.
Problemet er at mens alle de andre europeiske landenes politikere sitter sammen rundt bordet i Brussel og bestemmer over Europa og Norges fremtid, sitter ikke norske politikere engang på gangen. De sitter hjemme i et Storting som for lengst har abdisert i saker som bestemmes av EU. Det gjelder for eksempel rundt 70 prosent av det norske kommuner arbeider med. Dette er det også dørgende stille om blant norske politikere og pressefolk. Det er en adskillig større unnlatelsessynd enn at det i norsk politikk er dørgende stille om at Norge ikke har normale forbindelser med Kina.
