Den nye suvereniteten

«Selvråderett» og «suverenitet» er ord som dukker opp i den norske EU- og EØS-debatten titt og ofte. Men i det 21. århundret blir vi nødt til å måle suverenitet på en annen måte enn vi har gjort tidligere. For hvordan får vi, i 2017, størst direkte innflytelse over det som angår oss? Europabevegelsen mener det ikke er gjennom  å stå utenfor EU.

Innlegg ved, Nina Selmer – trainee i Europabevegelsen, publisert i Oppland Arbeiderblad 1. mars 2017

Det finnes flere ulike svar på spørsmålet over, men en ting står klart; suverenitet i dag betyr samarbeid. Som Bagehot-spalten i The Economist konstaterte 21. februar i fjor er det ikke slik at enten så er man suveren eller så er man det ikke, for i 2017 blir begrepet mer og mer relativt.

Trekker vi oss helt ut av internasjonalt samarbeid mister vi stemmen vi har i debatten om den globale oppvarmingen som også påvirker vårt klima, vi mister en plass ved bordet når Russlands aggresjon eller Kinas menneskerettighetsbrudd skal diskuteres, og det blir mye vanskeligere å påvirke spillereglene for hvordan norske eksportvarer blir møtt på det internasjonale markedet.

I en tid der verden virker mer og mer usikker står vi sterkere når vi samarbeider med andre fordi vi sammen kan utøve en sterkere suverenitet enn om hvert land alene skal kjempe mot ekstremisme, terrorisme, krig og katastrofer. Det er mange stemmer i den norske debatten som roper om at utmeldelse av EØS-avtalen vil være gunstig for oss. Å snu ryggen til våre allierte i en tid der samhold behøves mer enn på lenge er ikke et godt, eller langsiktig, svar på de utfordringene vi står overfor.

Norsk nasjonalisme, og et ønske om å stå utenfor det essensielle europeiske fellesskapet, er derfor verken et klokt eller trygt alternativ.

Som The Economist påpeker; hvis suverenitet betyr et fravær av gjensidig påvirkning, er Nord-Korea det mest suverene landet i verden. Det er en virkelighet vi i Norge, heldigvis, ikke identifiserer oss med.

EU og EØS er to eksempler på hvordan samarbeid på den ene siden gjør at vi gir fra oss noe av vår suverenitet, men at vi får noe som representerer en økt grad av et europeisk offentlig gode tilbake. Andre eksempler er FN, NATO, WTO og så videre – listen er lang. For gjør ikke slike organisasjoner at vi også er med på å forme verden, og også da Norge, i en retning som er gunstig for oss? Og derfor får mer suverenitet, mer kontroll, og mer påvirkningskraft over både oss selv og andre?

Slik kan vi også bidra til at Norge klarer å fortsette utviklingen av sitt økonomiske eventyr. For uten den økonomiske makten vi får gjennom eksport til EU- og EØS-land ser fremtiden mye mer usikker, og utrygg, ut for mange.

«No man is an island» lyder det kjente sitatet av John Donne, og dette gjelder også land som Norge. Kanskje gjelder det særlig de små landene i hjørnene av verden, som er mer avhengige av internasjonal handel og fellesskap enn de selv ønsker å innrømme.

Nina Selmer
Europabevegelsen