Den norske EU-vegringa
Av Fredrik Mellem, generalsekretær i Europabevegelsen. Innlegget var først på trykk i Klassekampen, 29. november.
Oppslutningen om EØS-avtalen er stabil og svært høy. Meningsmålinger har i mange år vist at opp mot 70 prosent av det norske folk er tilhengere av avtalen. Også blant SVs og Senterpartiets velgere er det flertall for EØS. Motstanderne av avtalen sliter med å være større enn gruppen som svarer «vet ikke».
Den formidable oppslutningen om EØS-avtalen i Norge er omtrent den samme som oppslutningen om EU-medlemskapet i EU-landene. De som trodde at brexit skulle føre til at flere ville bli fristet til å følge etter, tok veldig feil. Det er solid flertall for EU-medlemskapet i alle land. Også i Storbritannia er det flertall for remain.
I Sverige sier ni av ti at de vil at Sverige skal forbli i EU. 77 prosent av danskene ville stemt for å bli i EU, mens bare 14 prosent vil ut.
NUPI kunngjorde nå i november en analyse av norske holdninger til EØS. Støtten er sterk, men kunnskapen er lav, konkluderes det.
Samtidig som oppslutningen om EØS er skyhøy, er støtten til EU-medlemskap begrenset. Over halvparten av de spurte foretrekker EØS-avtalen fremfor et fullverdig medlemskap i EU. Spørsmålet er om denne motstanden bygger på en myte? Er det utbredt å tenke at det er vesentlige og store forskjeller mellom EØS-avtalen og EU-medlemskap?
Hele poenget med EØS-avtalen er jo nettopp at det på de områder som er dekket av avtalen, ikke skal være noen forskjeller mellom EU-landene på den ene siden og Norge, Island og Liechtenstein på den andre siden. Når da EØS-avtalen dekker det aller meste av hva et EU-medlemskap vil innebære, fremstår det som unaturlig at så mange er skeptiske til EU. Er det et omfattende og særlig sterkt engasjement for å stå utenfor EU på de relativt få områder som ikke er dekket av EØS-avtalen? La oss se nærmere på hva vi ikke er en del av:
Det første, og klart viktigste er beslutningsprosessene i EU. Det er tre viktige organer i EU. I Kommisjonen ville Norge fått ett medlem, som alle de andre medlemslandene. I Rådet/ministerrådet ville Norge også fått ett medlem. I Europaparlamentet, som er det eneste organet med ulik representasjon, ville Norge fått 13 folkevalgte politikere. Til sammenlikning har Tyskland her bare sju ganger flere representanter, til tross for at Tyskland er 17 ganger større enn Norge. De små landene er altså sterkt overrepresentert, også i Europaparlamentet. Enda mer i de to andre organene. De fleste beslutningene i alle disse organene har betydning for Norge og EØS-avtalen. Det å stå utenfor beslutningsprosessene er det vanskelig å se noen fordeler ved. Dette er det altså bare betydelige ulemper med. Hver eneste dag.
Det andre vi står utenfor er EUs tollunion. Vi er jo også her innenfor, i den forstand at vi har tollfri handel med varer og tjenester internt i EU/EØS. Dette er rundt 75 prosent av vår handel. Det er overfor tredjeland at vi står utenfor. Her må Norge altså alliere seg med Liechtenstein, Sveits og Island, når vi som Efta skal fremforhandle våre egne avtaler. Disse fire landene er ikke akkurat noen stor maktfaktor som stiller først i køen når handelsavtaler skal snekres på.
Det tredje vi står utenfor er EUs landbruks- og fiskeripolitikk. Dette har utvilsomt både fordeler og ulemper for disse to sektorene. Bondelaget ser seg imidlertid tjent med å holde Norge utenfor, slik at norsk landbrukspolitikk kan være isolert fra virkeligheten rundt oss. I den utstrekning Senterpartiet og næringsinteressene i deres sfære klarer å opprettholde politisk støtte for særnorske ordninger – vil det være visse fordeler for disse næringsinteressene ved å stå utenfor. For forbrukerne og for den voksende sjømatnæringen i Norge er det motsatt.
Det fjerde vi står utenfor er EUs utenrikspolitiske samarbeid. EU-landene søker å samordne seg i møte med tredjeland og andre internasjonale organisasjoner. I den grad det kan sies å være noen fordeler ved å stå utenfor dette, er det neppe noen tvil om at disse mer enn utliknes av ulempene ved at vi i andre sammenhenger ikke har EU i ryggen i saker som er viktige for Norge. Her får vi også merke konsekvensen ved å stå alene som et lite land i verden. Som for eksempel når vi gir en fredspris til en kinesisk dissident. Kina stengte døra for norsk næringsliv og norske politikere i flere år etterpå, før regjeringen måtte krype og be om nåde. Med EU i ryggen ville aldri Kina kunnet behandle Norge slik.
Det femte vi står utenfor er EUs valutaunion. Euroen. Den ville vi etter alt å dømme kunnet fortsette å stå utenfor om vi ble EU-medlemmer. Euroen har aldri helt blitt hva den var ment å bli, og bare 19 av de 28 medlemslandene har til nå innført fellesvalutaen.
Europautredningen (2012) konkluderte med at Norge gjennom EØS er blitt 75 prosent medlem av EU. At vi står utenfor beslutningsprosessene må alene sies å utgjøre minst halvparten av de resterende prosentenhetene. Siden 2012 er det gått snart åtte år, og om en måned har vi hatt EØS-avtalen i 26 år. Vi blir litt mer integrert i EU for hver eneste dag som går. Rent saklig sett kan det ikke være noen tvil om at EØS ligger så tett opp til EU-medlemskap, at det er en nasjonal irrasjonalitet at vi ikke tar skrittet fullt ut og blir fullverdig medlem.