Byråkratene i Brussel
Når EU-motstandere skal understreke hvor ille EU er, hytter de med neven og snakker harmdirrende om byråkratene i Brussel.
Heidi Nordby Lunde på Europeisk Ungdoms sommerleir i 2017. Foto: Europeisk Ungdom.
Dette innlegget var først på trykk i Nationen, torsdag 11. januar. Heidi Nordby Lunde er en av flere faste skribenter i Nationens spalte EU-tanker.
Disse ansiktsløse, grå menneskene, som er roten til det meste som er vondt og vanskelig.
At de samme byråkratene daglig arbeider med å sikre arbeidstakeres rettigheter, styrke forbrukermakt og beskytte befolkningen ser ikke ut til å gjøre inntrykk.
For Norges del har vi fått bedre stillingsvern ved masseoppsigelser, bedret ansattes rettigheter ved virksomhetsoverdragelse og regler om skriftlig arbeidsavtale gjennom EØS-avtalen. Selv om EU på enkelte områder, som arbeidsretten, vedtar et minimumsregelverk, kan vi gå lenger der vi ser behov for det.
EUs mål er å løfte standardene og rettighetene til 508 millioner innbyggere. De aller fleste lover og reguleringer er mer enn ønsket fra nasjonale politikere. Det er en effektiv måte å få oppdatert og modernisert regelverk på.
Byråkratene i Brussel ble brukt som skremmebilde under Brexit-debatten i Storbritannia. Dette massive byråkratiet som tredde lover og regler nedover hodene på intetanende briter. Nå ser vi at Storbritannia selv må begynne masseansettelser av byråkrater for å utvikle sine egne særnasjonale lover og reguleringer.
Selv om alle EU-land selvsagt har nasjonal lovgivning i tillegg til det de får fra EU, består ofte lovarbeidet i å tilpasse og kalibrere de lovene og reglene EU vedtar. Dette gjelder også for Norge via EØS-avtalen. Heldigvis.
I forbindelse med Europautredningen fra 2012 oppga eksempelvis Mattilsynet at rundt 90 prosent av det regelverket de forvalter er EU/EØS-basert og at de bruker rundt 32 årsverk til regelutvikling i forbindelse med gjennomføringen av disse. Til sammenligning brukte de 34 årsverk på å utforme de rundt 10 prosentene av regelverket som er av rent norsk opprinnelse.
Det betyr at EU/EØS-retten avlaster norsk forvaltning og bidrar til at vi får mer oppdatert og dekkende regelverk enn hva vår egen forvaltning kunne klart å utforme på egen hånd.
Byråkratene i Brussel avlaster med andre ord offentlig forvaltning for hele 31 land, hever beskyttelsen av innbyggerne, samt reduserer handelsbarrierer gjennom felles standarder og reguleringer. Europakommisjonen har rundt 33.000 ansatte, som er færre enn i Oslo kommune, men tar vi med Europaparlamentet, EUs byråer, tilsyn og institusjoner, kan det være så mange som 170.000 sysselsatte i unionen rundt om i Europa. Det er like mange som er ansatt i staten i Norge, med 5,2 millioner innbyggere. EUs ansatte betjener 508 millioner mennesker.
Alternativet til byråkratiet i Brussel er en mangedobling av byråkratiet i Norge for å utvikle og oppdatere nye lover og reguleringer, med de kostnadene det ville ført til. Samtidig ville manglende samkjøring av regelverk skapt handelshindringer og tap av inntekter, og dermed arbeidsplasser, for norsk næringsliv når de skal selge varer og tjenester til sitt desidert største marked.
De såkalte fire friheter, som i realiteten er en gjennomregulert bevegelse av varer, tjenester, kapital og mennesker, har ført til avvikling av fysiske (grensekontroller), tekniske (standarder, produktkrav) og fiskale (indirekte skatter, momsregler) barrierer mellom landene. Det er harmoniseringen av reguleringene landene imellom som skaper like muligheter og konkurransevilkår.
Arbeidet med å sikre og utvikle det indre marked pågår hele tiden. Byråkratene i Brussel jobber kontinuerlig for dette. Norsk næringsliv burde egentlig sendt dem blomster.
Britene har estimert at de må ansette rundt 8000 nye byråkrater innen utgangen av 2018 bare for å håndtere Brexit. Og det er bare begynnelsen. Det skulle ikke forundre meg om de om få år kommer til å savne de ansiktsløse, grå byråkratene i Brussel som hevet standarder og forbrukervern, og forenklet adgangen til deres viktigste marked.
