Brexit-konsekvenser for Norge
Når vi driver spill med EØS, undervurderer vi hvordan Brexit vil påvirke EUs toleranse og tålmodighet.
Av Andreas Nordang Uhre, styremedlem, Europabevegelsen i Rogaland. Kronikken var først på trykk i Klassekampen, fredag 21. desember.
Etter Brexit vil ikke lenger EØS regulere det økonomiske samkvemmet med Norges største enkeltstående handelspartner, Storbritannia.
Hvis det britiske parlamentet ikke vedtar den foreliggende utmeldingsavtalen med EU, slik at en overgangsordning kommer på plass, vil norsk næringsliv nærmest over natten møte betydelige handelshindre over Nordsjøen. Dette vil være særs dramatisk for Norge. Vår eksport av varer og tjenester til Storbritannia var verdt 188 milliarder kroner i 2017, og er livsviktig for mange norske bedrifter og arbeidsplasser.
Samtidig har britene, i takt med en erkjennelse av at både den fremforhandlede utmeldingsavtalen og – i langt større grad – en utmelding fra EU uten en avtale vil ha store konsekvenser, fått økende appetitt for en alternativ Brexit-løsning kjent som Norway Plus. Dette innebærer at Storbritannia etter Brexit søker medlemskap i Det europeiske frihandelsforbund (Efta) og sikrer seg tilgang til EUs indre marked via EØS, med medlemskap i EUs tollunion på toppen. Dette ville være et særdeles uheldig utfall for Norge.
Høsten 2018 var Europabevegelsen i Rogaland og Hordaland, i samarbeid med statsvitermiljøene ved universitetene i Stavanger og Bergen, på to studieturer til London og Brussel finansiert av Utenriksdepartmentet. Hensikten var å få innsikt i bakgrunnen for Brexit og hvordan Storbritannias utmelding fra EU kan påvirke det europeiske samarbeidet og integrasjonen innenfor EU og EØS. Norway Plus ble i Europa vår samtaler i London og Brussel gjennomgående omtalt som et «livbåtscenario» – en aller siste utvei.
Det er dyp bekymring i Brussel og Oslo for at en britisk inntreden i EØS vil få det i øyeblikket svært velfungerende maskineriet til å stoppe opp. Dette er fordi EØS-modellen er konstruert for små og lojale land, ikke forhenværende stormakter med overdimensjonert selvbilde. Den muliggjør pragmatiske og fleksible løsninger, men inneholder store muligheter for trenering og en – i alle fall teoretisk – mulighet til å nekte å implementere relevante rettsakter. Dette omtales ofte feilaktig i den norske debatten som en «vetorett».
EU har over de siste 25 årene utvist betydelig tålmodighet med EØS-landene, også når disse bruker uendelig lang tid på å implementere relevant regulering. Et eksempel på det er at Postdirektivet ennå ikke er implementert i EØS-avtalen fordi Island i ti år har utsatt sin beslutning om å slutte seg til det. Man kan lett forestille seg hvor uakseptabel en slik situasjon ville være for EU dersom Storbritannia, med sin enorme finanssektor, avviste eller brukte årevis på å implementere ny finansregulering. Britisk medlemskap i EØS vil derfor kunne true EØS-modellens eksistens.
Også en myk Brexit – altså en Brexit der det britiske parlamentet vedtar den foreliggende utmeldingsavtalen – kan sette EØS under press. Inntil en endelig handelsavtale mellom Storbritannia og EU er på plass, noe som kan ta ti år eller mer, vil det være overgangsordningen skissert i utmeldingsavtalen som gjelder. Den etablerer egne institusjoner og prosedyrer, fremfor alt på tvisteløsningsområdet, for at «supermakten» Storbritannia kan forbli en del av det indre markedet.
Samtidig skal EU vedlikeholde et annet og veldig likt regime med tre ministater ( EØS med Norge, Island og Liechtenstein), i tillegg til et sammensurium av bilaterale avtaler med Sveits. Det er usannsynlig, og heller ikke ønskelig på vegne av skattebetalerne, at EU svelger så mye byråkrati og kompleksitet i sine handelsrelasjoner med nabolandene.
Konsekvensen av det kan bli at EU rett og slett velger å konsolidere de ulike sideregimene, en situasjon der Norge kan komme til å måtte velge mellom fullt medlemskap og en ny tilknytningsmodell på dårligere vilkår enn vi i dag har via EØS.
EU har i 25 år vært positive og fleksible til EØS. Dette er ikke minst fordi det har vært nyttig å ha en tilknytningsmodell å snakke opp. Men hvis det etter Brexit blir nødvendig å statuere eksempler – som når EU nå har truet med å kutte sveitsiske selskapers tilgang til sine finansmarkeder hvis de ikke får på plass en ny rammeavtale – kan EØS komme i spill ved et ulykkestilfelle.
Den tilsynelatende økte politiske viljen i Norge til å bedrive politisk spill med EØS-avtalen fremstår i et slikt lys som høyst uansvarlig. Våre kilder i Brussel var entydige på at Norge er « EUs beste medlem», og EØS vil fortsatt bli verdsatt av EU.
Men én konsekvens av Brexit vil bli en betydelig minkende toleranse fra EUs side for avvik, trenering, og spesialavtaler. Det er et poeng både Norge og Sveits gjør klokt i å merke seg.