Brexit endrer fundamentet i britisk politikk

Etter samtaler med en lang rekke politiske observatører og tenketanker i London siste uken i september, har det blitt tydelig at den tradisjonelle høyre-venstreaksen i britisk politikk kan gå mot slutten. Krav om en ny folkeavstemning om britenes videre forhold til EU, kan føre til kollaps av britenes topartisystem (Liberaldemokratene utelatt).

Mange håper på at en ny politisk retning kan oppstå, slik det gjorde i Frankrike. I så fall er det slett ikke sikkert at en ny politisk Messias kommer fra de 60 millioner britisk fødte innbyggerne i øyriket.

Sannsynligheten for en ny folkeavstemning av brexit har økt den siste tiden. Det er tre muligheter for Storbritannia (UK) etter 29. mars 2019. De kan forlate EU uten noen avtale i det hele tatt og med en formell og endelig skilsmisse frem til 31. 12. 2020. I denne tiden vil UK være tilknyttet EU med alle forpliktelser men uten innflytelse på det politiske systemet, med andre ord en løsning som ligner på den norske EØS-modellen.

Denne «harde brexit-modellen» har liten oppslutning i det britiske parlamentet.

Det andre alternativet er en eller annen avtale. Theresa May har sagt at det må bli hennes «Chequers plan» – oppkalt etter statsminister Mays landsted – eller ingenting. EUs sjefsforhandler har, med bred støtte innad i EU, sagt at denne planen er uforenlig med grunnlaget EU er bygget på. May ønsker tollfritak for handelsvarer, men aksepterer toll på tjenester. 40 prosent av britenes eksport går til de 27 EU-landene, men selv om EU skulle finne formuleringer som løste dette, er det likevel svært vanskelig å skille tjenester fra mange av de produktene som eksporteres. Dessuten reagerer finansnæringen i London på at de vil miste tusenvis av arbeidsplasser som følge av at deres tjenester blir utestengt fra det lukrative EU-markedet. Spørsmålet om grensen mellom Irland og Nord-Irland er heller ikke løst, men dette kan utsettes og muligens løses i en interimsperiode frem til nyttår 2021. Problemet er at Labour allerede har gitt klart uttrykk for at de vil stemme imot en Chequers-plan. Hvis et lite mindretall blant de konservative parlamentsmedlemmene står ved sitt standpunkt om hard brexit, vil en avtale falle.

Det tredje alternativet er fortsatt medlemskap i EU. Corbyn som leder Labour er ikke noen svoren EU-tilhenger og partiet er splittet i brexit-saken. Corbyn har svært store politiske ambisjoner på det innenrikspolitiske området og er derfor ikke kategorisk på EU-spørsmålet som kommer et stykk ned på hans prioriteringsliste. Problemet i parlamentet står likevel helt klart: Det er ikke flertall for fortsatt EU– medlemskap.

Labour vil, dersom seks betingelser innfris, støtte en myk brexit. Hvis ikke, vil de fremme mistillitsforslag til Mays regjering. En slik avstemming vil bli møtt av et flertall av konservative og det irske støttepartiet. Dermed vil regjeringen være i et «no mans land». Storbritannia går fra politisk krise i dag til fullstendig kaos da.

Tom Brufetto leder Britain for Europe som samler en rekke ulike organisasjoner og bevegelser på «remain-siden». Han leverte en troverdig analyse av mulighetsrommet britene går i møte. Han mener brexit-avstemningen 23. juni 2016 var et «ovenifra-og-ned» valg. Det var statsminister Cameron som utfordret de stemmeberettigede: De kunne si nei til (det de trodde var) EU uten å kjenne til alternativet (som nå begynner å avtegne seg). Tom Brufetto samlet hele nasjonen og 150.000 marsjerende bare i London i juni i år. Den 20. oktober vil en ny massiv landsomfattende demonstrasjon gå av stabelen med ett enkelt krav: Ny folkeavstemning. Dette er en «nedenifra-og-opp» manifestasjon som vil tvinge politikerne til å fristille seg fra inntatte og fastlåste posisjoner. Brufetto og hans medsammensvorne i byer over hele Storbritannia vil tvinge den politiske ledelsen i London til å tenke nytt i det politiske uføre de har rotet seg inn i.

Min oppfatning er at Theresa May allerede er så svekket at hennes svakhet er blitt hennes styrke. I mangel av troverdige kandidater i de konservatives rekker, er hun den som kan lede landet gjennom denne krisen. Dermed kan hun, for å unngå mistillit fra egne rekker eller fra Labour, gå til folket på nytt og be om deres råd. Hun har imidlertid lagt en snublestein for seg selv, i det hun kategorisk har sagt nei til en andre avstemningsrunde i folket.

Hvis det likevel blir en folkeavstemning, må tre alternative svar bli til to og hvor fortsatt medlemskap må det ene svaralternativet. Hva det andre svaralternativet kan bli, er ikke like klart, men de fleste vi snakket med peker på at det må bli et klart og endelig farvel til EU. En mellomting synes å være urealistisk på begge siden av Den britiske (!) kanalen. Det er klare prosedyrekrav til en folkeavstemning og det vil trolig neppe la seg gjøre før 29. mars 2019.

Statsminister May har i den opprinnelige utmeldelsessøknaden til EU tilkjennegitt at hun senest 21. januar 2019 må avgi en innstilling om forhandlingsresultatet i løpet av fem dager. Det er likevel ikke noe som hindrer henne å komme med en slik erklæring før den tid. Det kommer til å bli forhandlinger på overtid, det vil si til et stykke ut i november. Spørsmålet er hvordan May på det tidspunkt vil tolke og forstå det politiske bakteppet og folkets vilje. Den siste meningsmålingen i september viste at 54 prosent av befolkningen nå vil fortsette EU-medlemskapet. Ingen av de vi snakket med trodde det var nok til å få henne til å endre standpunkt. I så fall vil det oppstå en fullkommen politisk krise i Storbritannia. Og opp av kaos kan det oppstå en helt ny politisk verden på De britiske øyer. Kanskje.

Her kan du lese og laste ned vårt faktaark om brexit – Storbritannias vei ut av EU.