Brexit – den ene talen etter den andre
En tale som har fått mye oppmerksomhet i det siste, er tidligere statsminister John Mayors tale 28. februar på en konferanse i London.
Mayor sier han verken er «europhile eller eurosceptic», men at brexit er en så alvorlig avgjørelse med så potensielt store skadevirkninger for Storbritannias økonomi og for det britiske folk at det britiske parlamentet må gjennomføre en fri votering når den endelige avtalen foreligger og dersom resultatet er jevnt, skrive ut en ny folkeavstemning i 2021 når den 2-årige overgangsperioden løper ut. Da har det gått nærmere 5 år etter den opprinnelige folkeavstemningen (juni 2016) og det britiske folk vil i mellomtiden ha kunnet evaluere «what brexit really means». Talen ser du her, den starter etter ca 6:30.
Theresa Mays tale på fredag 2. mars, er kommentarene todelte. De positive kommentarene legger vekt på en viss grad av klargjøring og mer realisme med hensyn til den britiske regjeringens forhandlingsposisjon. De negative kommentarene fokuserer på at Storbritannia har urealistiske forventninger til hvor mye et utenforland kan ta del i fordelene med det indre marked, uten å respektere de felles spillereglene for samarbeidet. Mays tale kan du se her.
Det som er klart etter denne siste talen i rekken, er at Storbritannias mål er å få til en «comprehensive» handelsavtale med EU med mest mulig markedsadgang og deltakelse i programmer og byråer, samtidig som avtalen skal representere minst mulig handelshindringer, flyt av mennesker og regelinnordninger. Altså ikke delta i det indre marked, men likevel delta mest mulig uten å forplikte seg til EUs politiske og juridiske prinsipper for samarbeidet. De fleste skjønner at dette ikke kan la seg gjøre.
Så oppgaven blir å stå i det spennet som strekker seg mellom EØS og WTO. Mellom disse to ytterpunktene finnes det eksempler på handelsavtaler som EU har inngått med andre, f. eks. avtalen med Sveits, Canada, Sør-Korea og Ukraina. Men Storbritannia er ikke interessert i en blåkopi av andre handelsavtaler. De vil ha sin egen skreddersydde løsning. Det vil sannsynlig EU måtte gå med på for å opprettholde en best mulig relasjon til et stort og viktig land i Europa. Spørsmålet er hvor mange «red lines» som må krysses for begge parter.
Det som er helt klart er at et år før Storbritannia uttreden av EU er at ingenting klart.
