Bestemmer EU over norsk sokkel?

Europakommisjonen har fremmet nytt totalharmoniserende regelverk for sikkerhet for helikoptertransport i offshore (HOFO). Dette regelverket vurderes nå innført i Norge.

Innlegg ved Christian P, Fjellstad, på «trykk» på bloggen til Frifagbevegelse.no, 23.11.2016

Oljeselskaper, helikopteroperatører, og arbeidstakerorganisasjoner som LO, SAFE, Lederne, med flere roper varsku og mener HOFO vil svekke sikkerheten i offshore-transporten.

En offshore-operasjon er i dette tilfellet enhver helikoptertur som innebærer en vesentlig andel flytid over hav til eller fra en offshore installasjon eller skip.

Dette er ikke en nisjeoperasjon per se, men markedet kan betraktes som lite sammenlignet med annen flytrafikk i Europa. I underkant av 700 000 passasjerer fraktes mellom det norske fastlandet, og ulike installasjoner og skip offshore. Denne helikoptertransporten preges av avansert teknologi i komplekse manøvre og kritiske systemer.

Mange spørsmål melder seg; Hva er sikkerhetsnivået i det nye forslaget? Er det godt nok? Er myndighetenes mulighet for tilsyn sikret og ivaretatt? Har man anledning til å skjerpe reglene ytterligere? Vil det rokke ved det norske trepartssamarbeidet?

Det overskyggende spørsmålet i denne saken er hvorvidt HOFO er EØS-relevant, og med det tas inn i norsk lov, og hvem direktivet vil berøre. Det er også et spørsmål om hvem som definerer hvorvidt det er EØS-relevant. I første omgang er dette regjeringen og dermed en politisk beslutning.

EØS-avtalens virkeområde fastsettes i EØS-avtalen selv (§126) og her fastslås virkeområdet til å være Norges territorium. Etter norsk syn omfatter dette ikke norsk økonomisk sone, kontinentalsokkelen eller åpne hav. Dette ekskludere norsk kontinentalsokkel utenfor 12 nautiske mil. Dermed er HOFO ikke EØS-relevant.

Selv om norsk kontinentalsokkel ikke automatisk er en del av EØS-avalen, er ikke dette til hinder for å anvende EØS-regler utenfor territoriet. Dersom man anser sammenhengen mellom aktivitet som skjer innenfor og utenfor territoriet for å være fornuftig, funksjonell eller økonomisk, kan man likevel beslutte å anvende EØS-regler utover EØS-avtalens avgrensninger. Norske myndigheter har tidligere valgt å ta inn EU-regelverk i norsk lovgivning uten at man var forpliktet til det. Begrunnelsen var at det simpelthen var en hensiktsmessig eller fornuftig ting å gjøre.

I dette tilfellet kan derfor Norge velge om man ønsker å ta regelverket inn i EØS-avtalen eller ikke. Den konkrete vurderingen vil gjøres av samferdselsdepartementet ved dets minister Ketil Solvik-Olsen. Han har uttalt at sikkerheten skal være i høysetet, men at regelverkets sysselsettingsmessige og næringsmessige konsekvenser også må vurderes. Spørsmålet blir derfor av politisk art. Hvilke interesser er det regjeringen velger å tjene; helikopteroperatørene, de ansatte i næringen, de ansatte på offshore-installasjoner, skip eller oljeselskapene?

I dette «forhandlingsrommet» finnes flere parter og interesser. EØS er tross alt en avtale mellom to parter; EU og 3 EFTA-land. I tillegg til EU, er også EFTA-sidens og EØS-avtalens uavhengige overvåker, ESA, en aktør i denne saken.

Selv om ESA aksepterer at deler av kontinentalsokkelen faller utenfor begrepet territorium, kan ESA vurdere at HOFO hviler på en funksjonell sammenheng i aktivitet innenfor og utenfor territoriet. Man flyr tross alt frem og tilbake mellom land, og installasjoner og skip, på kontinentalsokkelen. Dette utfordrer tolkningen av EØS-relevansen.

EU kan oppfatte en avvisning av HOFO fra norsk side som ren proteksjonisme, og en fornektelse av den funksjonelle sammenhengen mellom kontinentalsokkelen og fastlandet. Det kan i siste instans åpne for mottiltak fra EUs side. I mellomtiden kan EU fortsette å kreve, i likhet med direktivet om offshore-sikkerhet, at HOFO blir EØS-relevant. Det kan pågå i mange år og blir en administrativ belastning i EØS-maskineriet. Stadige konflikter av denne art er også en typisk politisk belastning i EØS-parforholdet.

Skulle altså samferdselsdepartementet selv, etter dialog med ESA eller Europakommisjonen, anse HOFO som EØS-relevant, vil innføringen av HOFO-forordning vurderes å være av så stor viktighet at Stortingets samtykke må innhentes. Det kreves stortingsvedtak etter grunnlovens paragraf 26 før Norge overfører myndighet over norsk kontinentalsokkel til EU.

Spesielt utfordrende er dette med tanke på at HOFO er en forordning, ikke et direktiv. Forordninger, i motsetning til direktiver skal tas ordrett inn i norsk lov, uten å legge til rette for nasjonale tilpasninger, slik et direktiv åpner for. Og når Europakommisjonen gjør endringer i forordningen i ettertid, må Norge gjøre det samme.

Her kommer igjen politiske vurderinger, denne gang for Stortinget. For HOFO vil uten tvil føre til billigere helikoptertjenester for oljeselskapene, men, etter en samlet vurdering av aktører i Norge, på bekostning av passasjerenes sikkerhet. Hvem på Stortinget vil vel stemme for det?

Denne saken er i likhet med alle «vanskelige» EØS-saker en blanding av jus og politikk. Juridisk fortolkning vil ofte ses i lys av interessepolitikk være seg nasjonale interesser, europapolitiske eller sikkerhetspolitiske interesser, sysselsettings- eller sektorinteresser. Vurderingene og forholdene er mange, og prioriteringene spriker for ulike aktører. Og i slike saker som dette vil det ta tid å finne ut av.

Men først gjenstår det å se hva Regjeringen mener.

Christian P. Fjellstad
Seniorrådgiver
Europabevegelsen