– Ikke overraskende med tanke på Frankrikes NATO-skepsis
De siste ukene har vi hatt en artikkelserie her på våre nettsider om bruken av artikkel 42-7 i Lisboa-traktaten. Artikkel 42-7 kan minne om NATOs artikkel 5, da den sier at dersom et EU-medlemsland blir angrepet, har de andre landene en plikt til å hjelpe til.
Vi har spurt flere eksperter om konsekvensene av at Frankrike i etterkant av terroren i Paris aktivert denne artikkelen, som aldri tidligere har blitt tatt i bruk. Denne uken er det Marte Ziolkowski, informasjonsrådgiver i Den norske Atlanterhavskomité, som bidrar med sin kunnskap.
Hva er den politiske betydningen av at Lisboatraktatens artikkel 42-7 blir tatt i bruk?
– Den politiske betydningen av dette er først og fremst at Frankrike ikke anser krigen mot IS som et nasjonalt anliggende, men som et felles europeisk ansvar. Samtidig er det verdt å merke seg at Frankrike velger å aktivere denne artikkelen heller enn solidaritetsklausulen (artikkel 222) som i større grad involverer institusjonene, og sørger dermed for at de beholder større innflytelse i Paris når det gjelder videre tiltak. Frankrike beholder dessuten muligheten for samarbeid med Russland, noe som ville vært utenkelig dersom de hadde bedt NATO om støtte i stedet.
Hvordan vil du beskrive de prosesser som er satt i gang?
– Det ligger ingen automatikk i aktiveringen av denne artikkelen og prosessene som er satt i gang nå er først og fremst bilaterale. I den kommende tiden vil det være opp til hvert enkelt medlemsland å finne ut av om, og i hvilken form, de vil støtte Frankrike. Artikkelen sier ingenting om at støtten fra medlemslandene skal være i form av et militært bidrag, så i utgangspunktet kan bidragene også komme i andre former.
Hva har dette å si for EU som en forsvars- og sikkerhetsaktør?
– At Frankrike snur seg til medlemslandene i EU heller enn NATO vil enkelte hevde er et bevis på EUs stadig mer betydningsfulle rolle på sikkerhets- og forsvarssiden, hvor EU tradisjonelt har vært regnet som en aktør med ansvar for den «myke» siden av sikkerhetsskalaen. Dette er likevel ikke et overraskende grep med tanke på Frankrikes historiske NATO-skepsis. For EU kan det potensielt bety nytt engasjement rundt unionens forsvars- og sikkerhetspolitiske rolle, men andre medlemsland vil sannsynligvis motsette seg dette – som Tyskland og Storbritannia.
Hvilken betydning har det som nå skjer i EU for NATO?
– Dette vil neppe ha noen stor politisk betydning for NATO. For oppgaver som ligger på den «harde» siden av sikkerhetsskalaen vil nok forsvarsalliansen NATO fortsatt være førsteinstans, ikke minst på grunn av USA. Det vil være mer interessant å se hvordan de europeiske landene vil samarbeide om å svare på denne krisen, etter en periode hvor vi har sett at de ulike nasjonale interessene og samarbeidsutfordringene har blitt veldig tydelige.
Hvilken rolle vil EU-institusjonene spille?
– Så lenge Frankrike ikke iverksetter artikkel 222 vil ikke institusjonene spille noen stor formell rolle. Medlemslandene arbeider først og fremst bilateralt med Frankrike om deres bidrag og løsninger. På lengre sikt kan medlemslandene bli enige om å styrke andre samarbeidsområder innenfor EUs rammeverk som et resultat av erfaringene de nå gjør seg.
Hvordan kan ikke-medlemsland i EU som Norge bidra?
– Dersom Norge velger å bidra vil det være som resultat av en bilateral avtale med Frankrike, og ikke som følge av at Frankrike har tatt i bruk denne artikkelen. Et eventuelt bidrag fra norsk side kan være både i form av sivil og militær støtte.
Les også hva Pernille Rieker og Per Martin Norheim-Martinsen har å si om bruken av artikkel 42-7.