99-åring fyller 70 år
Når vi i år markerer Europadagen og 70-årsjubileet for Schuman-planen, er det bare EU som står igjen som et kraftfullt økonomisk og politisk samarbeidsorgan i Europa.
Av Fredrik Mellem, generalsekretær i Europabevegelsen. Innlegget var først på trykk i VG, 9.mai.
9. mai er Europadagen. Og i dag er det 70 år siden den franske juristen og statsministeren Robert Schuman (1886-1963), la frem den berømte Schuman-planen. En plan for fred og samarbeid i Europa. På dette tidspunktet hadde Tyskland og Frankrike hatt omfattende kriger mot hverandre ikke mindre enn tre ganger på 80 år, og særlig hadde Belgia og Luxembourg fått rikelig erfaring med å være slagmark for disse oppgjørene. Robert Schuman var for øvrig født som tysk-luxembourger.
Det var denne franske planen som året etter førte til opprettelsen av Det europeiske kull- og stålfelleskap, som i de fleste sammenhenger regnes som forløperen til dagens EU. Også ellers pålitelige Store norske leksikon formidler denne historien. Denne historien er ikke usann – bare grovt mangelfull. Den historien mange kjenner er at i 1950 ble kull- og stål sett som de største og viktigste innsatsfaktorene i krig, og Schuman ville i korte trekk knytte landene så tett sammen rundt disse industriene at en ny fremtidig krig måtte bli utenkelig. Det felleskapet som ble opprettet i 1951, av Vest-Tyskland, Frankrike, Italia, Luxembourg, Belgia og Nederland, ble allerede i 1957 etterfulgt av Romatraktaten – som innebar etableringen av dagens EU.
Dette er den historien som i usedvanlig mange sammenhenger blir fortalt og som gir Robert Schuman en stor del av æren for dagens EU, og for all del: Ære være Robert Schuman for hans formidable innsats for fred og samarbeid i Europa, men sannheten er at dagens EU-samarbeid kan strekke sin historie enda mye lenger tilbake i tid.
Allerede under krigen, i London i 1944, inngikk Belgia, Nederland og Luxembourg Benelux-traktaten. En avtale om å etablere en tollunion og et fellesmarked for disse tre landene. Denne traktaten tok sikte på å etablere fri bevegelse for varer, tjenester, mennesker og investeringer mellom de tre landene. Det var altså egentlig her EUs (og EØS) fire friheter ble etablert. Denne avtalen trådte i kraft i 1948. Da disse tre landene sammen med de betydelig større statene Vest-Tyskland, Italia og Frankrike etablerte EF i 1957, var det for mange praktiske formål egentlig sånn at tre store stater sluttet seg til det allerede eksisterende økonomiske felleskapet mellom de tre mindre Benelux-landene.
Robert Schuman. Foto: Europakommisjonen
Men historien starter egentlig ikke i 1944 heller. Dette hadde nemlig også sin forløper. Allerede i 1921 hadde Belgia og Luxembourg etablert den belgisk-luxembourgske unionen BLEU. (På tross av resultatet av en folkeavstemning som motsatte seg dette.) Denne etablerte blant annet en monetær union mellom de to landene. Denne eksisterte helt til innføringen av Euroen i 1999.
Dette er ikke en historie som har forløpt i snart 100 år, mens andre stater har stått utenfor og ventet på å komme inn. Tvert imot. Det har i det århundret vi har bak oss vært flere andre konkurrerende samarbeidskonstellasjoner i Europa. For å nevne noen: De sentral- og østeuropeiske statene samarbeidet i mange år gjennom det kommunistiske COMECON, og vårt eget EFTA (som i dag kun består av Norge, Island, Liechtenstein og Sveits) gjorde seg lenge gjeldende som et alternativ til EF/EU. Etter at Charles de Gaulle nektet Storbritannia (og dermed Danmark og Norge) adgang til EF på begynnelsen av 1960-tallet, vokste også tanken om en nordisk økonomisk union frem. Dette forsøket strandet i 1968. Tanken om et nordisk økonomisk samarbeid var imidlertid ikke ny. Allerede på 1800-tallet ble Den skandinaviske myntunion etablert. Disse og mange andre konstellasjoner av økonomisk samarbeid i Europa har smuldret opp, og deres medlemsland har i tur og orden søkt seg til EU.
Når vi i 2020 markerer Europadagen og 70-årsjubileet for Schuman-planen, er det bare EU som står igjen som et kraftfullt økonomisk og politisk samarbeidsorgan i Europa. Storbritannia har den ene foten over terskelen på vei ut. I døra møter de Nord-Makedonia og Albania som nå offisielt er på vei inn. I Norge, Island, Liechtenstein og Sveits har vi avtaler som i praksis gjør oss til B-medlemmer i EU.
Faktisk er Storbritannia det eneste demokratiske landet i Europa som ikke enten er A-medlem, B-medlem eller som har en erklært nasjonal målsetting om å bli medlem i EU. Hva skjer egentlig i Storbritannia? Nord-Irland har allerede havnet i en slags EØS-aktig ordning: De skal fortsette å være i EU/EØS, men uten egen representasjon. Det skotske lederskapet er stadig tydeligere på at Skottland ser for seg en selvstendig fremtid som EU-medlem. 62 prosent av skottene stemte for å bli i EU. Personlig vil jeg ikke bli det minste overrasket om vi innen utløpet av dette tiåret har fått et gjenforent Irland som er medlem i EU, og et selvstendig Skottland som er medlem i EU.
Som generalsekretær i Europabevegelsen får jeg ofte det umulige spørsmålet: Når skal egentlig Norge ta det stadig mindre skrittet det vil innebære å bli fullverdig medlem av EU? Jeg vet ikke. Åpenbart før eller siden.
Kanskje etter Skottland, men før Wales?