9. november – en dag til ettertanke
November er måneden for refleksjon over flere viktige datoer i europeisk nyere historie. 9. november 2016, dagen etter det amerikanske presidentvalget, gir ekstra grunn til refleksjon over hvordan enkelthendelser påvirker verden vi lever i. Det være seg på et politisk, økonomisk, statlig eller mellommenneskelig plan. November er merkedagenes måned.
11. november er en fjern dag for mange nordmenn, men i mange land i Europa markeres slutten på første verdenskrig i 1918 som en fridag. To dager tidligere, 9. november 1918, hadde den tyske keiser Wilhelm den andre abdisert og flyktet. Men freden som ble sluttet ble ikke lang, og i 1939 brøt det på ny ut krig på kontinentet og 2. verdenskrig var i gang.
9. november er for oss i Europabevegelsen en svært viktig dato, men ikke på grunn av keiser Wilhelms abdikasjon. Ei heller på grunn av 9. november 1938, Krystallnatten, da tyske mobber tok til gatene og vandaliserte og brant ned jødiske synagoger, butikker og hjem. Denne natten bør ikke gå i glemmeboken.
9. november i 1989, falt endelig Berlinmuren, og med Angela Merkels ord, viste dens fall at «drømmer kan bli til virkelighet». Nå er det gått 27 år siden jernteppet mellom Øst- og Vest- Europa forsvant. Berlinmurens fall markerte starten på et samlet og demokratisk Europa.
Dessverre kan vi i 2016 ikke lenger ta freden for gitt. Det er økende fare for en ny splittelse mellom øst og vest, og spesielt forholdet mellom Vesten og Russland har ikke vært dårligere siden den kalde krigens dager. Konflikten i Ukraina og krigen i Syria har brakt den gjensidige mistenksomheten tilbake.
I dag bør vi la oss inspirere av de 800 delegatene fra hele Europa som samlet seg til en kongress i byen Den Haag i 1948. Der diskuterte de mulighetene for et politisk samarbeid på tvers av landegrensene. Ett av resultatene var dannelsen av Europabevegelsen.
Arnulf Øverland, han som ba oss ikke tåle så inderlig vel den urett som ikke rammer oss selv, var en av 12 norske delegater. Året etter var han med på å starte Europabevegelsen i Norge. Samtidig tok Europabevegelsen initiativ til å etablere Europarådet, og sådde ideen om et europeisk kull- og stålfellesskap mellom Frankrike og Tyskland. Det som i 1957 ble til De europeiske fellesskap, og som vi i dag kjenner som Den europeiske union. Parolen var og er fortsatt «Aldri mer krig!».
I innledningen av boken «Fryktens kontinent – hvordan europeerne begynte å stole på hverandre» ser forfatteren Victoria Martín de la Torre tilbake til erklæring fra Haagkonferansen om at «Menneskelig verdighet er Europas største bragd, frihet hennes sanne styrke. Begge to står på spill i denne kampen. Vårt kontinent trenger enhet ikke bare for å frelse de friheter vi har vunnet, men for at de skal nå alle mennesker».
Martin de la Torre ønsker å vise hvordan fem av datidens politikere; Schuman, Adenauer, de Gaspari, Spaak og Monnet, stod sammen og kjempet for et nytt Europa etter den andre verdenskrig, og med det markerte at fred og fellesskap overgikk personlige og ideologiske motsetninger.
Mange av dagens politiske ledere hadde sine formative år i en tid preget av parolen «Aldri mer Krig!». I dagens Europa er det bare Tysklands forbundskansler Angela Merkel som er i nærheten av det format og det mot hovedpersonene i Torres bok utviste, i en tid da fremmedfrykt og nasjonalstatlig skepsis var langt mer fremtredende enn i dag.
I dag bør vi spørre oss selv hvordan de politiske lederne etter den andre verdenskrig klarte å bygge tillit på tvers av nasjonalstatlige grenser. Og hva kan vi lære av det i dag?
Svaret er enkelt. Ved å minnes hva europeerne tidligere har oppnådd, må hver og en av oss kjempe for å bevare et fritt og samlet Europa. Nå mer enn noensinne bør vi finne tilbake til den lidenskapen og det motet som i 1989 fikk folk til å rive ned murene som delte oss. Nå må alle vi som søker fred, frihet og demokrati fornye vår innsats for å bygge broer, ikke murer.
I dag, 9. november 2016, vil historien på ny skrives om og november styrkes som måneden for seriøs refleksjon om hvor vi har vært og hvor vi er på vei.
Jan Erik Grindheim
Leder av Europabevegelsen
