30 år siden Murens fall: Rapport fra en norsk soldat

Da Berlinmuren falt den 9. november 1989, var det ikke bare den kalde krigen som tok slutt. Egentlig sluttet det fantastiske og elendige 20. århundre der og da. 

Av Fredrik Mellem, generalsekretær i Europabevegelsen. Kronikken var først på trykk i VG, 9. november. 

Fredrik Mellem som soldati et norsk infanterikompani, 1989.

Finskegrensa, våren 1989: Jeg er sambandsmann i et norsk infanterikompani. Vi er væpnet til tennene, men akkurat her, ved finskegrensa, er vi bare 142 mann. Vi ligger øverst i Skibotndalen i Indre Troms. Her har alle broer, tunneler og andre svake punkter langs veien vært fylt med dynamitt i flere tiår. Tre ganger i uka er vi rundt og sjekker at alt er klart til å sprenges. En gang hver andre eller tredje uke går alarmen i fire- femtida på natta. Vi har et par minutter på oss til å komme i klærne. Ingen militære kjøretøy er parkert for natta med mindre enn trekvart tank og minst én full reservekanne. På mindre enn en halv time skal vi være i våre vel forberedte stillinger og bunkerser. De har vært forberedt i så lang tid at vi alle sammen er klar over at de må være plottet inn på Sovjetunionens militære kart. De vet, at vi vet, at de vet – akkurat hvor vi ligger.

Alle sammen vet vi at om krigen kommer er det lite vi rekker å utrette før vi skal dø. Vi bare ligger der som den aller første lille bremsen det sovjetiske angrepet skal møte. Det norske forsvaret er hundre prosent fokusert på at vi skal holde ut lenge nok. Lenge nok til at det fremdeles finnes en havn og en flyplass i Norge som våre allierte styrker kan bruke, når de endelig kommer oss til unnsetning.

I tillegg til Grense Jakobselv på Norges grense mot Russland, går det to veier fra Russland og strake veien gjennom Finland og inn i Norge. Den ene ved Dorvunjarga i Karasjok. Den andre i Skibotn i Troms.

Her hadde fedre og onkler ligget før oss. Noen bestefedre også. Det var sånn det var, og det var dette vi hadde vokst opp med. Verden var delt mellom øst og vest. Vi var 19-20 år. Til enhver tid var halvparten av oss i full militær beredskap, noe som betød at man aldri kunne være langt unna sin avdeling, og måtte være inne på brakka senest klokken 23.59.

Mer enn 80 prosent av gutta (og noen få jenter) avtjente militærtjeneste. Resten hadde enten siviltjeneste på lageret til Fremtiden i våre hender, eller jobbet i barnehage. Noen få var fritatt av helsemessige årsaker. Alle vi andre trakk i uniform. Først 12 måneder og så repetisjonsøvelser hvert fjerde år i 16 år. Slik holdt lille Norge seg med en mobiliseringshær på 300.000 soldater. Vi hadde våpen og utstyr til dem alle. Sånn var det – og vi var akkurat gamle nok til å erkjenne at slik ville det også fortsette å være. I hele vårt liv skulle øst stå mot vest.

Så skjer det noe
Lite ante vi om at nettopp vi – skulle bli den kalde krigens aller siste soldater. Vi kunne ganske enkelt ikke forestille oss at den verden vi hadde blitt undervist og fortalt om, og endelig hadde blitt gamle nok til å fatte og til å lære oss å leve med, ikke kom til å være der til jul samme år. Vi var ikke alene om det. Ingen andre forestilte seg det heller.

Utover sommeren og høsten 1989 skjer det ting. Østblokklandet Ungarn åpner sin grense mot Østerrike. Plutselig er det ett lite hull i det lange gjerdet mellom øst og vest. Normalt ville Sovjetunionen brutalt rullet inn, tettet gjerdet og skiftet ut regjeringen i Ungarn. Akkurat det hadde jo faktisk skjedd før. Både i Tsjekkoslovakia og nettopp i Ungarn. Hvor lenge ville det vare denne gangen? Flerfoldige tusener mennesker kastet seg i skoene. De ville vekk fra det kommunistiske tyranniet mens det ennå var tid. Det var en viss reisefrihet internt i østblokken. Østtyskere strømmet til Ungarn. Derfra kunne de komme seg til Østerrike og til Vest-Tyskland. De var frie. Noen traff slekta for første gang.

Noen få år tidligere hadde fagforeningen på Leninverftet i Gdansk gjort opprør. Dette ble ledet av fagforeningslederen Lech Walesa. En litt yngre deltaker i opprøret var Donald Tusk. Opprøret ble først slått ned, men da Mikhail Gorbatsjov overtok som Sovjetunionens leder i 1985 ble det fort en mykere linje fra Moskva. Walesa ble senere president i Polen. Donald Tusk ble statsminister i Polen og senere president i EU. Både Walesa og EU har fått fredsprisen. Jeg er ganske sikker på at de fleste gutta fra Skibotndalen i 1989 vil mene at begge deler er vel fortjent.

Som et ekko fra middelalderen startet første verdenskrig ved at tre kongelige fettere gikk til krig mot hverandre. Den sluttet som en moderne krig og som begynnelsen på moderne tid. Selve krigen hadde da avlet kommunisttyranniet i Sovjetunionen. Den urettferdige freden avlet andre verdenskrig. Den kalde krigen ble andre verdenskrigs ektefødte barn.

I 1948 tok Winston Churchill initiativ til en europeisk konferanse i Haag. Arnulf Øverland var blant de norske delegatene. Der og da etablerte de Europabevegelsen. Deres første krav var opprettelsen av et europeisk råd som skulle våke over menneskerettighetene og demokratiet i Europa. Det resulterte i den europeiske menneskerettighetskonvensjon og Europarådet. Senere kom Kull- og stålunionen som skapte flernasjonal kontroll med rustningsindustrien i Europa. Dette var starten på det fredelige og demokratiske samarbeidet mellom suverene stater som vi har i Europa i dag: Den Europeiske Union.

Da Berlinmuren falt den 9. november 1989, var det ikke bare den kalde krigen som tok slutt. Det var også den endelige slutten på første verdenskrig. Egentlig sluttet det fantastiske og elendige 20. århundre der og da, og vi fikk begynnelsen på den tiden vi lever i nå … men så likevel ikke helt. Først i oktober 2010 betalte Tyskland sitt aller siste avdrag på sin gjeld til Frankrike. Den gjelden de fikk med fredstraktaten i Versailles i 1919!

Nå er det endelig helt stille på vestfronten.