25 år som B-medlem i EU

For svært mange praktiske formål har Norge vært medlem av EU siden 1994 – da EØS-avtalen trådte i kraft.

Av Fredrik Mellem , generalsekretær i Europabevegelsen. Kronikken var først på trykk i VG, torsdag 9. mai.

I 1986 kunngjorde det daværende EF at det skulle etableres et indre marked for de da 12 EF-landene. På dette tidspunkt besto EFTA, eller rest-EFTA som det allerede da ble kalt, av sju land. I 1986 startet også de første samtalene om hvordan man skulle sikre at EFTA-landene ble en del av dette markedet. 9. mai i år lanseres boken «En fot utenfor,» hvor forfatterne Klara Wade og Bendik Støren formidler historien om EØS-forhandlingene fra den spede starten i 1986, til signeringen i 1992.

1.  januar 1994 trådte EØS-avtalen i kraft. EFTA-landene Norge, Island, Liechtenstein, Østerrike, Sverige og Finland ble gjennom EØS-avtalen inkludert i det nye markedet. Mye hadde imidlertid skjedd siden 1986. Regjeringene i de fleste EFTA-landene hadde i mellomtiden kommet til at det mest hensiktsmessige faktisk var å ta skrittet fullt ut og bli medlem av EU. På denne måten ville en sikre velgerne i disse landene innflytelse på beslutninger som uansett ville få avgjørende betydning hjemme. Før året 1994 var omme hadde Østerrike, Finland og Sverige besluttet å bli EU-medlemmer. I tur og orden ble det Ja-flertall i folkeavstemninger. I Østerrike ble det hele 66 prosent oppslutning om medlemskap i EU. I Sverige var det knappere margin, men de siste meningsmålingene nå viser at 9 av 10 svensker ønsker at Sverige skal forbli i EU.

I Norge gikk det som kjent annerledes, og 52 prosent stemte nei. Det EØS som ble en naturlig overgangsordning for de fleste og største landene, ble en permanent ordning for oss. Våre nærmeste «allierte» har siden være et land på størrelse med Bergen (Island) og et land på størrelse med Ullensaker (Liechtenstein).

Det skjer mye på 25 år. EØS-avtalen omfatter naturligvis mer i dag enn hva som var tilfellet 1. januar 1994. Det var heller aldri meningen å etablere en statisk situasjon. Snarere tvert imot. Det var uttalt fra EUs side at de ønsket en tettere integrasjon og EØS ble til for at EFTA-landene skulle henge med på lasset. Det er da også hva vi har gjort i alle disse årene.

Uten å gå i alt for mange detaljer fra EU-debatten i 1994 er det uimotståelig fristende å trekke frem to påstander. Den ene påstanden ble brukt svært mye i både 1994 og 1972, og da særlig på venstresiden: «EU er en vesteuropeisk rikmannsklubb hvor de østeuropeiske landene aldri vil få anledning til å bli med. Dersom EU hadde kunnet utvikle seg til å bli en alleuropeisk organisasjon, ville det stilt seg annerledes, men det kommer aldri til å skje.» Siden 1994 har EU gått fra å være 12 medlemsland til å bli 28. De østeuropeiske landene er kommet med i tur og orden, og EU-medlemskapet har bidratt til velstandsøkning i land etter land og gjennom EØS-midlene bidrar Norge til utvikling i Øst-Europa.

Den andre påstanden som ble fremført av daværende leder i Nei til EU, Kristen Nygaard og som blir gjentatt av dagens ledelse i Nei til EU, er følgende: «Vi vant en dag i 1972 (og 1994), men alle andre dager har vi tapt.» På dette punkt må jeg gi Nei-siden helt rett. Det har vært 12 stortingsvalg siden 1972. Ved samtlige av disse valgene har velgerne gitt et klart flertall til partier og politikere som ønsker at å sikre norske bedrifter og arbeidsplasser sømløs tilgang til vårt viktigste marked – og som mener at fri bevegelse av personer, tjenester, investeringer og varer – i det store og det hele er et gode. Den ekstreme Nei-sidens alternativsamfunn har altså aldri vært i nærheten av å bli noe av, noe som selvfølgelig også er hovedårsaken til at vi har klart oss godt utenfor EU.

Men det er altså i denne situasjonen at noen mener vi skal reforhandle EØS-avtalen. Det som startet med forhandlinger mellom sju EFTA-land og tolv EU-land ville i dag vært forhandlinger mellom de tre minste gjenværende EFTA-landene og 28 medlemsland i EU. En skal ha god politisk fantasi for å mene at vår forhandlingsposisjon er blitt bedre med årene.

Den store Europautredningen (2012) slo fast at Norge gjennom EØS-avtalen er omtrent 75 prosent medlem av EU. Utredningen sier ikke noe om hvor mye de norske velgernes manglende innflytelse i EUs organer utgjør av de resterende 25 prosentene, men det er selvfølgelig et vesentlig demokratisk problem at Norge ikke er representert i disse, og problemet er både løpende og voksende.

For svært mange praktiske formål har Norge vært medlem av EU de siste 25 årene. Hundre tusenvis av norske studenter har i disse årene problemfritt kunnet velge seg et sær sagt hvilket som helst europeisk universitet. Hundre tusenvis av nordmenn har søkt arbeid eller bosatt seg i et annet europeisk land – eller de har stiftet familie med en annen europeer. Enten der ute eller her hjemme.

Alt dette uten å måtte sjekke hvilke avtaler Norge har med institusjoner og myndigheter i de respektive landene. Alt dette uten å søke om tillatelser og helt uten å oppleve de politiske, byråkratiske og praktiske hindrene en tidligere måtte forholde seg til. EU styrker våre sivile rettigheter og våker også over dem. Europeisk helsetrygdkort har nå vi hatt så lenge at vi har glemt tiden før. Nå etablerer EU også et felles arbeidsmarkedsbyrå som skal sikre bedre samarbeid mellom de nasjonale arbeidstilsynene. Nok et europeisk fremskritt.

Når vi i dag markerer Europadagen, skjer det samtidig med lanseringen av boken «En fot utenfor». Den vil være nyttig lesning for noen hver, og kanskje særlig for dem som jevnlig kaster rundt seg med påstander og synsing om denne prosessen.