Suveren og global

Det er gode og dårlige argumenter mot EU-medlemskap. Tap av suverenitet er blant de dårlige.

Innlegg av Konrad Sætra, styremedlem i Europabevegelsen Nordland. Innlegget var på trykk i Avisa Nordland torsdag 26. oktober 2017.

Norge er ikke EU-medlem og dermed heller ikke med på å utforme unionens politikk. Likevel har den stor innflytelse på Norge og nordmenns hverdag. Kommer det flere flyktninger til EU, påvirkes norsk asylpolitikk. Går EUs økonomi bedre, påvirkes norsk økonomi. Vi lever ikke i en boble, skjermet fra det som skjer rundt oss. Det vil vi heller ikke gjøre dersom vi sier opp EØS-avtalen.

Globalisering har endret måten vi må forstå suverenitet på. Å velge å stå utenfor de fora der beslutninger fattes i fellesskap, er ikke det samme som å ha en høy grad av suverenitet. Hadde så vært tilfellet ville Nord-Korea vært det mest suverene landet i verden. Særlig for mindre land er det viktig å søke samarbeid, da de alene har liten mulighet til å påvirke globalt. Paradoksalt nok har motviljen til å avgi suverenitet til EU ført til at vi har svekket vår evne til å bestemme over oss selv.

Det er EU som hovedsakelig setter premissene for Europas utvikling. Landene utenfor samarbeidet er pent nødt til å følge etter, enten de vil det eller ei. Det er ikke bare i Europa at EU spiller en viktig rolle. De siste årene har unionen fått en sterkere stemme globalt.

Norge velger å følge EUs linje i de aller fleste utenrikspolitiske spørsmål, uten at vi på noen måte er pliktet til det. Interessene er sammenfallende og det er strategisk lurt, men heller ikke her har vi noen formell påvirkningsmulighet.

Resultatet er at vi adopterer lover og politikk fra EU, ikke bare der EØS-avtalen forplikter oss til det, men også der vi står fritt. Hadde vi vært medlem av unionen kunne vi vært med på å utvikle Europa i den retningen vi ønsker. Det er langt bedre enn å sitte passivt på sidelinjen med innbilt suverenitet.