Suveren i det 21. århundre

Når politikk europeiseres og internasjonaliseres, kan ikke demokratiet forbli nasjonalt.

Denne kronikken var på trykk i VG 27. oktober 2017.

Suverenitet står sentralt i den løpende EU- og EØS-debatten. Det viser både brexit og Europadebatten i Norge. Men en stadig tettere sammenvevd verden utfordrer suverenitetsbegrepet og hvordan demokrati praktiseres.

Globalisering, digitalisering og europeisk integrasjon er utviklingstrekk som endrer premissene for nasjonalstatenes suverenitet og for hvordan demokrati utøves. Økt handel og grenseoverskridende kontakt, krever økt internasjonalisering av politikk og reguleringer. Mens økonomi og politikk internasjonaliseres, begrenser demokratiet seg til nasjonalstatens ramme.

Nasjonalstatene er utvilsomt hver for seg fortsatt de jure suverene; det vil si statens lovbestemte rett til å utøve makt innenfor sitt territorium. I tillegg påvirker identitet og kultur suverenitetsbegrepet og kommer ofte til uttrykk i debatter der ønsket om å bevare «det nasjonale» blir knyttet til nødvendigheten av økt nasjonal suverenitet på bekostning av internasjonalt samarbeid.

Dagens forståelse av suverenitetsbegrepet må være at stater skal ha suverenitet – som i makt og evne – til å løse de problemer staten står overfor. Men nasjonalstaten klarer ikke alene å løse stadig flere grenseoverskridende utfordringer. Dette må gjøres gjennom overnasjonale organisasjoner der medlemsstater får større innflytelse på sine internasjonale omgivelser gjennom å utøve makt og innflytelse i fellesskap. For EUs tilfelle kan man si at dette øker den europeiske suvereniteten.

Suverenitet er ingen absolutt størrelse. Det er ikke et nullsumspill der avgivelse av suverenitet til overnasjonale institusjoner gir mindre selvstendighet og selvbestemmelsesrett, mens isolasjon gir det motsatte. Tvert imot, det bør ses på som et «plussumspill» der avgivelse av noe suverenitet vil kunne gi mer makt og evne – dersom staten deltar i et institusjonalisert fellesskap på det overnasjonale nivået. Overført til Norges situasjon: Å skrote EØS-avtalen er ingen reell løsning dersom ønsket er økt evne til å forme vårt eget lands politikk. I en situasjon der Norge står utenfor EØS, vil fortsatt EU legge store føringer på våre rammebetingelser fordi EU er Norges viktigste handels- og alliansepartner.

En fullstendig suveren stat i betydningen ingen avgivelse av suverenitet til overnasjonale institusjoner, er derfor ikke de facto en mer suveren stat. Den vil for eksempel være blottet for kontroll over alle internasjonale avtaler som regulerer rammebetingelser for handel og økonomisk utvikling, sikkerhet, miljø- og klimaforhold.

Nasjonalstaten er den grunnleggende byggesteinen i ethvert internasjonalt samarbeid. Likevel er det politisk krevende når beslutningene flyttes fra nasjonale parlamenter til overnasjonale organer. For selv om overnasjonale avgjørelser også skal ivareta hver enkelt medlemsstats interesse, bør de prinsipielle sidene ved suverenitetsavståelse vurderes nøye i lys av demokratisk legitimitet.

Å leve i en globalisert verden innebærer å akseptere at staten er del av en større enhet. Det betyr også at når samfunnsutviklingen internasjonaliseres, bør våre demokratiske idealer tilstrebe modeller for en større grad av grenseoverskridende demokrati.

Når vedtak fattes i overnasjonale organer, som EU, kan det hevdes at distansen mellom velgerne og vedtakene øker. En konsekvens av dette kan være lavere valgdeltakelse og økt mistillit til politikere. Den lave deltakelsen i valg til Europaparlamentet kan være et eksempel på dette. Men forklaringen kan også være det faktum at det mangler en europeisk felles offentlighet. Forslaget om at Storbritannias 17 representanter skal gjøres om til en «transeuropeisk liste» i stedet for å fordele disse mandatene på de 27 resterende medlemslandene er i så måte en slags europeisering av demokratiet.

Et tettere europeisk og internasjonalt samarbeid bør oppfattes som et vern om nasjonalstatenes verdier, ikke en trussel. Men selv om gevinsten for enkeltland er åpenbar når det gjelder å takle utfordringer som migrasjon, internasjonal terrorisme og kriminalitet, økonomiske svingninger og miljø- og klimautfordringer, må den demokratiske legitimiteten i internasjonale beslutningsorgan på dagsorden for å oppdatere suverenitetsbegrepet i 21. århundret.

Nasjonalstatens suverenitet og demokratiske legitimitet i 21. århundret er også tema når Europabevegelsen i dag arrangerer Europakonferansen 2017 med tittelen «Demokrati uten grenser; globalisering, EU og nasjonalstaten», med innledere fra både inn- og utland. For når politikk europeiseres og internasjonaliseres, kan ikke demokratiet forbli nasjonalt.

Kirsti Methi

Generalsekretær i Europabevegelsen. Twitter: @kirstimethi

Les også