Økt europeisk forsvarssamarbeid – med norsk industri på sidelinjen

EUs styrkede forsvarssamarbeid vil prege dagsorden i årene som kommer, og kan gi store konsekvenser for norsk forsvarsindustri.

Forsvars- og sikkerhetspolitikk er mer aktuelt enn på lenge, med økt global uforutsigbarhet og tiltakende spenninger både nært og fjernt fra EU. Med Storbritannia – som Europas ledende forsvarsmakt – på vei ut av unionen, styrker de resterende medlemmene nå forsvarssamarbeidet. De nye EU-prosjektene plasserer norsk forsvarsindustri på sidelinjen.

Etter årevis med diskusjoner har EU tatt flere steg i retning økt forsvarssamarbeid den siste tiden.  Under toppmøtet i desember 2017 ble en avtale med mål om å sikre et mer permanent og strukturert samarbeid i forsvarspolitikken offisielt lansert av EUs stats- og regjeringssjefer.

Mens det permanente og strukturerte samarbeidet, kjent som PESCO, har fått noe oppmerksomhet i norsk media, har det vært få skriverier om de øvrige prosjektene som EU nå utformer og iverksetter. Disse er særlig knyttet til økt samarbeid om forsvarsforskning og -utvikling, investeringer og anskaffelser. I den forbindelse har Europabevegelsen intervjuet Torbjørn Svensgård, administrerende direktør i interesseorganisasjonen Forsvars- og Sikkerhetsindustriens Forening (FSI), for å høre om EU-prosjektene og konsekvensene av disse for norsk forsvarsindustri.

EU mener alvor

– PESCO i seg selv har en mekanisme for å legge til rette for at medlemsstatene kan samarbeid om å realisere utviklings- og anskaffelsesprosjekter på forsvarsområdet innenfor rammen av EU. Så langt er det identifisert 17 prosjekter som planlegges formelt godkjent tidlig i 2018, sier Svensgård.

Særlig trekker han frem forsvarsfondet European Defence Fund som det som trolig vil få størst betydning for den videre utviklingen av Europeisk forsvarsindustri.

– Forsvarsfondet legger opp til at EU fra 2021 skal bruke 500 millioner euro per år på forsvarsforskning og én milliard euro per år på europeiske utviklingsprosjekter.

Allerede i år iverksettes etableringen av et forberedende program for forsvarsforskning (Preparatory Action for Defence Research, PADR).

– Det er det første konkrete initiativet i EU på dette området, som innebærer at EU investerer egne midler i FoU [forskning og utvikling] på forsvarsområdet. Beslutningen om å opprette et forsvarsfond for å bidra til å realisere større FoU-programmer er en viktig endring som signaliserer at EU denne gangen mener alvor med sitt engasjement på forsvarsområdet generelt og forsvarsindustri spesielt, sier Svensgård.

For øvrig er det lagt opp til at de nye programmene skal bidra til at felles interesser innenfor rammen av NATO blir ivaretatt, samt at ressurser og systemer på forsvarsområdet skal utnyttes mer effektivt gjennom å redusere overlappende kompetanse og kapasitet mellom EU og NATO.

Ikke uten utfordringer

Samtidig er ikke det styrkede forsvarssamarbeidet fritatt fra problemer. Svensgård trekker frem tre mulige utfordringer de ulike prosjektene kan by på.

– Den største utfordringen for EU er å få nasjonene med på å bidra med sin andel av finansieringen av utviklingsprosjektene. Forskningsprogrammet er i utgangspunktet forutsatt å være fullfinansiert av EU, mens det for utviklingsprosjektene legges opp til at EUs andel av finansieringen skal være opp til 20% (eller 30% for prosjekter som gjennomføres innenfor rammen av PESCO-samarbeidet). Det betyr at en forutsetning for at EU skal bruke én milliard euro per år på utviklingsprosjekter, er at medlemsstatene stiller opp med fire milliarder euro per år.

– En annen utfordring er at finansieringen av EUs bidrag må tas innenfor rammen av et allerede trangt budsjett, som blir enda trangere når Storbritannia forlater EU. En tredje utfordring er at det må finnes løsninger som sikrer at forsvarsforskningen får rammebetingelser som gjøre det interessant for industrien å delta i prosjektene. Det betyr antagelig at det ikke vil la seg gjøre å gjennomføre forskningsprogrammet innenfor rammen av det etablerte rammeprogrammet, men at et nytt program må opprettes. Flere nasjoner har vært skeptiske til dette, understreker Svensgård.

Store konsekvenser for Norge

Som utenforland har ikke norsk industri mulighet til å delta verken i det overordnede forsvarssamarbeidet eller de ulike enkeltprosjektene, bortsett fra det forberedende forskningsprogrammet PADR.

– Hva gjelder EU-prosjekter er forholdet til tredjeland ett av temaene som skal avklares i løpet av 2018. Uansett utfall må Norge være forberedt på å bidra økonomisk enten gjennom en medlemskontingent eller på prosjektbasis dersom norsk industri skal få anledning til å delta.  Sistnevnte vil være mest aktuelt i EU-prosjekter der Norge velger europeisk samarbeid for å anskaffe en kapasitet til Forsvaret, sier Svensgård.

Europaparlamentet skal nå vurdere rollen til tredjelands industri og om disse på visse vilkår skal kunne delta i prosjekter. Uansett vil det nye EU-samarbeidet kunne svekke konkurranseevnen til norsk forsvarsindustri og gjøre adgangen til det europeiske markedet vanskeligere, fortsetter Svensgård.

– Norsk forsvarsindustri blir åpenbart mindre attraktiv som partner i europeiske programmer, dersom muligheten for 20-30% subsidiering av utviklingen faller bort.

Også norske underleverandører til europeisk forsvarsindustri kan få sin posisjon vesentlig svekket hvis de ikke har mulighet til å levere deler eller materiell til prosjekter som er delfinansiert av EU, sier Svensgård, og spør:

– Hvorfor skal en europeisk bedrift risikere å knytte til seg norske underleverandører, for eksempel gjennom industrisamarbeidsavtaler, dersom det betyr at den norske leverandøren kun kan levere til materiell eller systemer som ikke får tilskudd fra EU?

Norske muligheter etter brexit?

Samtidig finnes det muligheter for utvidet deltakelse for norsk industri avhengig av avtalen Storbritannia som tredjeland får med EU etter brexit og/eller EØS-avtalen. Som det ledende forsvarslandet og den viktigste økonomiske bidragsyteren til EU, ser unionen seg tjent med å inkludere Storbritannia i store deler av samarbeidet.

– Storbritannia har det største forsvarsbudsjettet og den største forsvarsindustrien i EU, så det vil ha stor innvirkning at de nå forlater EU. Imidlertid er britisk industri allerede så integrert i den europeiske industrien, og det eksisterer et så omfattende bilateralt avtaleverk mellom Storbritannia og øvrige toneangivende land på dette området, at britisk forsvarsindustri vil fortsette å spille en viktig rolle på dette området også etter brexit. Dette er mye av forklaringen på hvorfor spørsmålet om tredjelandsdeltagelse i programmene tillegges så stor vekt og det svært viktig for europeisk sikkerhet at det finnes gode løsninger som sikrer at Storbritannia og industrien forblir en del Europa på dette området, sier Svensgård.

Kun EU-medlemskap vil gi full deltakerrett

Uansett er det norsk EU-medlemskap og dermed full deltakelsesrett i forsvarssamarbeidet som vil gi best rammevilkår for norsk industri, samt gjøre det enklere å innfri regjeringens forventninger om at norsk forsvarsindustri skal «opprettholde og videreutvikle sin internasjonale konkurransekraft», slik det står i stortingsmeldingen om nasjonal forsvarsindustriell strategi.

Mer informasjon om PESCO finnes også på nettsidene til European Union External Action og Politico.

 

Foto: Pascal Subtil (Flickr/CC BY)

Les også