Nesten i mål med vaktskiftet i EU

Nesten-i-maal-med-vaktskiftet-i-EU_line_image_full

Hele 2014 har vært preget av det pågående vaktskiftet i EU-systemet; nytt Europaparlament (EP), ny Europakommisjon (Kommisjonen), ny president for Det europeiske råd og ny sjef for utenrikstjenesten.

Det er knyttet store forventninger til hva de nye personene kan bidra med når det gjelder nye ideer og politiske grep i de mange utfordringer som EU har på bordet; mangelfull vekst og høy arbeidsledighet, krisen mellom Ukraina og Russland, samt økende EU-skepsis med trussel om utmeldelse for Storbritannia.

Parlamentets nye rolle
Første kapittel i utskiftningen var valget 22.-25. mai av Europaparlament for perioden 2014 – 2019. Det spesielle med årets valg var at utfallet også ble avgjørende for EPs nominasjon av kandidat til ny president for kommisjonen; Jean-Claude Juncker (59) fra Luxemburg.

Selv om både Storbritannia og Ungarn ikke støttet Juncker, var det store forventninger til at valget av ny kommisjonspresident burde være i tråd med Lisboa-traktaten. Det er endringen i traktaten som nå gir større makt til EP gjennom å gi de europeiske partiene mulighet til å på forhånd til å utpeke hvem som er deres kandidat til posten som kommisjonspresident. European Peoples Party (EPP) fikk flest plasser i parlamentet, og partiets kandidat som kommisjonspresident var Jean-Claude Juncker.

Den nye kommisjonspresidenten tilfredsstiller ikke bare det demokratiske imperativet som ligger i EUs nye traktat, men han har også flere andre kvaliteter som fungerer godt i EU; han er sentrumspolitiker, han er fra et av grunnleggerlandene av EU og han har innehatt svært mange sentrale politiske verv både nasjonalt og i EU. Dette har gjort ham til en svært erfaren spiller i dette komplekse politiske lappeteppet, som EU jo er.

Siden sosialdemokratene (Party of European Socialists – PES) også er en stor partigruppe i EP, lå det i kortene at hvis EPP skulle få kommisjonspresidenten, burde PES få EP-presidenten. Dermed fikk tyske Martin Schulz en ny periode som president for EP.

Sjefene i boks
Før årets slutt skal alle EUs institusjoner ha nytt mannskap og denne helgen ble nok et viktig steg tatt. EU-sjefene for de to institusjonene Det europeiske råd og utenrikstjenesten (European External Service Action) ble utpekt. Polens statsminister Donald Tusk (57) blir president for Det europeiske råd og Italias utenriksminister Fredrica Mogherini (41) blir EUs såkalte Høyrepresentant (utenrikssjef).

Valget av disse to viktige postene i helgen kunne virke udramatisk. At nåværende president, Van Rompuy, twitret om utfallet, allerede før toppmøtet var kommet i gang, sier noe om at det har foregått et intenst forarbeid og at det var bred enighet blant de store flertallet av medlemslandene. Det er i seg selv en stor seier for EU. Sjefspostene er som regel er gjenstand for store drama i flere akter og ofte setter enkelte EU-land seg på bakbeina. Med Lisboa-traktaten er dette skuespillet til en viss grad tatt av plakaten fordi det ikke lengre trengs enstemmighet ved valg av disse posisjonene.

Trioen Juncker, Tusk og Mogherini er en akseptabel cocktail av geografi og politikk. Alle må sies å være i sentrum både til høyre og til venstre med en dash kristelig-konservatisme (Juncker), liberalisme (Tusk) og venstreorientering (Mogherini). Sistnevnte omtales som uerfaren, men heldigvis kvinne (!). All den tid utenrikspolitikk fortsatt er svakt utviklet i EU-samarbeidet, ligger det muligens også mindre forventninger til denne posten.

På den annen side er det også her et stort utviklingspotensial for en union, som i stadig større grad har behov for en mer samordnet og tydelig EU-stemme utad. Det er fortsatt slik at amerikanerne ikke er helt sikre på hvem de skal ringe til i EU når det oppstår et akutt behov for at «Europa» og USA snakker sammen.

Tusk – en ny og viktig stemme
Viktigheten av, og symbolikken i, at et tidligere Østblokk-land etter 10 års EU-medlemskap kan innta en sentral rolle i en av EUs viktigste institusjoner, kan ikke undervurderes. Dette er kanskje den mest spennende utnevnelsen gitt Det europeiske råds sentrale rolle i EU.

De mest skeptiske stemmene har innvendt at Tusk hverken snakker engelsk eller fransk, og tradisjonelt er disse to språkene de mest anvendte arbeidsspråkene i EU. Men slik situasjonen i EU har utviklet seg, kan det være en stor fordel for Tusk at han kan snakke tysk med både Merkel og Putin. Engelsken, om ikke også fransken, vil trolig komme raskt på plass.

For øvrig komplimenteres Tusk for å være en dyktig og resultatorientert politiker. Hans europapolitiske visjoner handler om et samlet og relevant Europa, med Storbritannia ombord. Enkelte hevder at han muligens vil minne vest-europeere om verdien av EU, fordi hans stemme bærer erfaringene fra et totalitært regime fra kun 25 år bak i tid. Dette kan bli essensielt i både det politiske innhold, men også i EUs retorikk fremover.

Kommisjonen
Med samtlige sjefer for alle EU-institusjonene på plass, begynner nå oppløpssiden for å få alle Europakommisjonens 28 kommissærer på plass. Juncker sa i helgen at de landene som ennå ikke har nominert kommissærer, kun har et par dager på seg. Han har også etterlyst flere kvinner.

Når landene har nominert sine kandidater, skal alle godkjennes en bloc av Europaparlamentet. Dette skal foregå i oktober etter åpne høringer, og det ligger i maktspillets natur at noen av kandidatene vil kunne bli avvist. Da må nye kandidater finnes, før hele kommisjonen kan velges.

Balansen mellom parlamentets behov for å utvise makt og EUs behov for å få et kompetent, nytt mannskap på plass blir krevende. Toppmøtets beslutningseffektivitet denne helgen kan kanskje virke disiplinerende på EP og bidra til at den oppsatte timeplanen holder. Hvis dette skjer, har vi en kommisjon på plass til 1. november.

Kirsti Methi

Generalsekretær i Europabevegelsen. Twitter: @kirstimethi