Nekrolog – europaministerposten

Det var med vantro Europabevegelsen i går mottok budskapet om at europaministerposten nå er en saga blott (2013 – 2018).

I løpet av sitt korte liv, klarte vår europaminister å gjøre en merkbar forskjell i Norges relasjoner til EU – og det være seg det samme hvem som var statsråd. Gjennom vel fire år ivaretok ministeren nasjonens mange og ulike interesser overfor Norges viktigste samarbeidspartner på en svært god måte. Europabevegelsen takker de som var med på dette viktige bidraget til å styrke den norske europapolitikken.

Litt mer alvorlig; Erna Solberg mener at en utviklings- og bistandsminister er viktigere enn en europaminister. Det fremstår først og fremst å være et resonnement som utelukkende er basert på denne regjeringens lidenskapelige jakt på å tilfredsstille sin potensielle støttespiller KrF. For selv om FNs bærekraftsmål og den generelle kampen mot krig og fattigdom er et særdeles viktig politikk- og innsatsområde for Norge, er det vel ingen tvil om at EU og EØS-avtalen er det viktigste rammeverket for norsk verdiskaping og arbeidsplasser. Det er dette som sikrer den velstanden (36,6 mld. NOK i 2016) vi kan fordele globalt i bistandsmidler.

Europabevegelsen er skuffet over nedleggelsen av ministerposten fordi vi frykter at konsekvensen blir at det politiske fokuset på europapolitikken nedprioriteres. Europabevegelsen er overbevist om at utenriksminister Ine Marie Eriksen Søreide vil gjøre en utmerket jobb med EU/EØS nå i sin portefølje. Men uten tilførte ressurser, som for eksempel en ekstra statssekretær, så understøtter likevel denne omleggingen inntrykket av at EU/EØS ikke står høyt i kurs på den politiske regjeringsbørsen og gjennom media sitter det norske folk igjen med et inntrykk av at EU og EØS ikke er så viktig. Regjeringen blir med dette med på et kvart hundre år med en kollektiv illusjon og eventyrfortelling om at Norge er utenfor EU, når vi i realiteten er så godt som inne via EØS og over 70 andre avtaler med EU.

I utgangspunktet var plasseringen av EU/EØS-ministerposten i 2013 lagt til statsministerens kontor (SMK). Det var et riktig og klokt grep både fordi plasseringen i seg selv sikret politisk oppmerksomhet og prioritering, men også fordi tittelen understreket behovet for koordinering og «mainstreaming» av EU/EØS-arbeidet. Daværende europaminister Vidar Helgesen skulle samordne EU/EØS-arbeidet og sikre at alle statsrådene tok sitt europapolitiske ansvar.

Da Elisabeth Aspaker tok over som europaministerposten rett før jul i 2015, ble hun plassert i Utenriksdepartementet sammen med daværende utenriksminister Børge Brende. Denne organiseringen var på en måte et tilbakeskritt; EØS er primært mer innenrikspolitikk enn utenrikspolitikk. I dette perspektivet ble rolledelingen mellom utenriksministeren og europaministeren også mer uklar. Eksempelvis gjennom at utenriksministeren knapt nevnte EU i sine utenrikspolitiske redegjørelser. Det ble jo mildt sagt helt feil.

EU er naturligvis også utenrikspolitikk, men gjennom EØS-avtalen – som berører de fleste politikkområder – er det en realitet at Norges forhold til EU primært handler om regelverk som skal gjennomføres i norsk lov og praktiseres i Norge. I en Difi-rapport fra juli 2016 fremheves det at europaministerposten har bidratt til økt politisk oppmerksomhet og bedre samordning av EU/EØS-saker.

Europabevegelsens klare oppfatning er derfor at en europaministerpost bedre ville kunne sikre et konstant fokus på Norges europapolitiske interesser og våre løpende bidrag til EU-samarbeidet. Vi lyser derfor fred over europaministerpostens minne og satser på snarlig gjenoppstandelse.

Kirsti Methi

Generalsekretær i Europabevegelsen. Twitter: @kirstimethi

Les også