Markedsadgang til EU

Både politikere og fiskerinæringen selv ønsker bedre markedsadgang til EU for fisk. Det fremstår litt kryptisk hvordan dette skal foregå, når verken EU-medlemskap eller fisk inn i EØS-avtalen blir foreslått av bransjen selv.

Skrevet av Gro Hilde Reinsborg, Styremedlem i Europabevegelsen. Innlegget ble førts publisert i Fiskeribladet Fiskaren 8. desember.

Fiskeriavtale 2015

Sjømatalliansen ble dannet tidligere i høst for å sikre handelsinteressene til fiskerinæringen og for å sikre fri markedsadgang til eksportmarkeder. Sjømatalliansen presenterer seg som et interessefellesskap mellom organisasjonene innen fiskeri og havbruk, og består av seks organisasjoner blant annet Fiskeri- og havbruksnæringens landsforening og Noregs fiskarlag. Alliansens hovedfokus skal være å sikre vesentlig forbedring av markedsadgangen til EU. 60 % av norsk sjømateksport går til EU, og ca. 70 % av denne er tollbelagt. Sjømatalliansen vil at sjømatnæringen skal prioriteres høyere når det kommer til norske handelsinteresser. Hva dette betyr og hvordan dette skal gjennomføres fremkommer ikke.

Både statsråd Elisabeth Aspaker og Vidar Helgesen har også lovet å arbeide for å bedre markedsadgangen. Deres argument er at EU avhengig av norsk fisk og at EU er Norges viktigste eksportmarked, og at det gjennom denne gjensidige avhengigheten skal finnes en løsning.

Problemet for fiskerinæringen er at den sammen med landbruk ikke er omfattet av EØS-avtalen og at man heller ikke gjennom EU-medlemskap kan bli en del av den felles fiskeripolitikken. Som de fleste andre markeder, vil EU beskytte sine næringsinteresser. Toll og tollfrie kvoter på norsk fisk henger derfor sammen med EUs egen fiske – og sjømatindustri. På laks er det lave kvoter og høy toll, da dette også produseres i EU-landene, mens det er tollfrihet på ubearbeidet hvitfisk.

Det var stor motstand mot norsk EU-medlemskap blant fiskerne i 1994. Men både den norske fiskenæringen eller fiskenæringen i EU har gått igjennom store endringer siden 1994.

I Norge har næringen gått igjennom store strukturelle grep som har gitt effektivisering og stor lønnsomhet. Det har vært store kutt i subsidiene siden 80-tallet, fra da om lag 40 % til nå nesten ingen subsidier. Oppdrettsnæringen har vært i gjennom en voldsom vekst. Reduksjonen i antall fartøy har gått fra 18.000 i 1990 til 6000 i 2013. Prisen på fisk har vært ganske stabil siden krigen, og på denne måten har lønnsomheten gått opp. Nesten 95 % av all norsk fisk eksporteres.

EU fikk felles fiskeripolitikk (CFP) i 1972 og har siden den tid gjennom flere reformer nærmet seg norsk fiskeripolitikk, blant annet med norsk hjelp! Den nåværende Common Fishery Policy (CPF) gjelder i perioden 2014 – 2020. Nå må fiskerne i EU ta i land all fanget fisk, uavhengig om man har kvote på den eller ikke. Det er ikke lenger lov å kaste ut, slik regleverket tidligere har tillatt. Videre er det vedtatt ytterligere fokus på bærekraft og regional forvaltning av havområdene, samt fastsatt mål for å fase ut flåte-subsidiene og redusere overkapasiteten.

EU er over tid blitt mer og mer avhengig av import av fisk – fra ca 75 % egenproduksjon til ca 35 % egenproduksjon. Dette skyldes både at konsumet går opp og det har vært en svak forvaltning av egne ressurser. Man kan derfor si at EU er ”avhengig” av norsk fisk. Men Norge er jo også ”avhengig” av EU-markedet for å få solgt produktene våre. Det spørs om EU vil imøtekomme ønsket om nye avtaler med bedre markedsadgang for norsk fisk, uten å få noe tilbake. For å få, må man gi.

Alt dette vet Sjømatalliansen. Jeg etterlyser derfor et reelt standpunkt til hvordan problematikken rundt bedre markedsadgang skal løses. Så mye mer ville blitt enklere dersom fiskeri hadde vært inkludert i EUs indre, grenseløse marked. Både statsrådene Aspaker og Helgesen og Sjømatalliansen vet veldig godt at EU-medlemskap gir oss full markedsadgang.

Les også