EØS-avtalen har som mål å sikre EFTA-land adgang til EUs indre marked, med fri utveksling av varer, tjenester, arbeidskraft og kapital (unntatt fisk og landbruksvarer). EØS-avtalen skulle slik være en meget god overgangsordning til fullt medlemskap. Ettersom EØS-avtalen gir adgang til EUs indre marked beskytter den dermed svært mange norske arbeidsplasser som er avhengige av markedsadgang til EU. Unionen mottar over 70 prosent av vår eksport. EØS er således fullstendig uunnværlig for norsk næringsliv og arbeidsplasser.

For å sikre at EU-regelverket på området blir innført og etterlevd, er det etablert institusjoner som er parallelle med de EU har (unntatt Parlamentet):
- EØS-komiteen er landenes møtested på samme måte som Rådet i EU. Her møtes Norge, Island, Liechtenstein og Kommisjonen på vegne av EU-landene. Sammen vedtar de hvilke deler av EU-regelverket som er relevant etter EØS-avtalen. Før slike vedtak blir gjort, er spørsmålet i Norge klarert med Stortinget. EFTA/EØS-landene har et eget sekretariat for EØS-komitéen og underkomitéer. Dersom Norge ønsker å reserverer seg fra vedtak i komitéen ("vetorett"), må vi få med oss Island og Liechtenstein på dette. En reservasjon kan ikke påberopes av Norge alene. Etter avtalen kan EU sette i verk mottiltak mot en slik reservasjon.
- ESA har vakthund-rolle i EØS-samarbeidet, slik som Kommisjonen har det i forhold til EU-landene. ESA står for EFTA Surveillance Authority.
- EFTA-domstolen har tilsvarende rolle som EF-domstolen i forhold til EFTA/EØS-land.

EØS-avtalen er ikke oppdatert siden den ble inngått. Den baseres fortsatt på traktatene EU hadde vedtatt før 1994. EU-samarbeid etter seinere traktater (for eksempel Amsterdam-traktaten) gjelder ikke EØS. EØS-landene kan derfor ikke delta i mange områder av EU-samarbeidet, for eksempel Lisboa-prosessen. Norge og de andre to EFTA/EØS-landene deltar som observatører med talerett i Kommisjonens ulike fagkomitéer og ekspertgrupper. EØS-avtalen gir også Norge mulighet til å sende nasjonale eksperter for å arbeide i Kommisjonen.

EØS har meget alvorlige demokratiske svakheter innebygd og dette er et av Europabevegelsens aller viktigste argument for EU-medlemskap.
 
Du finner mer om EØS-avtalen i vårt informasjonsmateriell.
 
Et dårlig alternativ til EØS: Bilateral avtale (Sveits)
Etter at EØS-avtalen var forkastet ved folkeavstemning i 1993, har Sveits tilpasset sin nasjonale lovgiving til EUs regelverk. Det er i lovs form bestemt at sveitsiske forskrifter skal følge samme mønster som i EU. Med de nye bilaterale avtalene er det ikke etablert felles institusjoner og komitéer som i EØS. I en blandet komité mellom Europakommisjonen og Sveits drøftes spørsmål av felles interesse, men det er ingen felles overvåkingsorgan eller domstol. Kommisjonen får en viktig rolle her. Hvis en av avtalene ikke gjennomføres som forutsatt, ryker både den og alle de andre avtalene.

Disse bilaterale avtalene dekker saksfelta tekniske handelshindre, handel med landbruksvarer, offentlige anskaffelser, fri personbevegelse, luftfart, vegtransport og forskingssamarbeid. Regelverket på disse områda er tilnærmet identisk med EØS-regelverket. I praksis vil alle vesentlige endringer i EUs regelverk på relevante områder også måtte overtas av Sveits - uten samme rett til konsultasjon på forhånd som EØS-avtalen gir. Sveits får heller ikke adgang til det samme breie faglige samarbeidet som EØS-land. De sveitsiske avtalene omfatter ikke EUs og EØS-avtalens regler om konkurranse og statsstøtte som sikrer bedriftene mot løst funderte anklager om bl.a. dumping.

Sveits er ved sin geografiske plassering avgjørende viktig for trafikkmønsteret i EU. Det er også svært mange pendlere fra EU-landene som arbeider i Sveits. EU har dessuten en meget stor interesse av større åpenhet om finansielle transaksjoner via sveitsiske finansinstitusjoner. EU er direkte avhengig av Sveits på en helt annen måte enn av Norge. Sveits' avtale med EU må ses på denne bakgrunn.

Den sveitsiske regjering har EU-medlemskap som erklært mål.