fbpx

Hvor går veien etter brexit?

Den danske EU-kommissæren Margrethe Vestager ble i et nyttårsintervju med dansk radio spurt om hva hun så på som det mest positive som hadde skjedd i 2018 med EU-øyne. «Samholdet som EU-landene har vist gjennom brexit-prosessen», var svaret hennes.

Av Henrik Kvadsheim, leder av Europabevegelsen i Rogaland. Kronikken var på trykk i Klassekampen 26. januar.

Henrik Kvadsheim, leder av Europabevegelsen i Rogaland.

I etterkant av brexit var det innledningsvis frykt for at brexit skulle føre til en dominoeffekt. Antakelsene var at flere land ville kunne bruke trusler om «leave» som inngang for å tilegne seg spesielle konsesjoner fra EU. Det slo ikke til. Tvert imot har brexit bidratt til økt enhetlig disiplin, der EU-landene har stått svært samlet i forhandlingsprosessen, til tross for deres ulike interesser.

Spørsmålet nå er imidlertid om brexit vil føre til en tettere eller løsere integrasjon i EU, samt hva det vil bety for europeiske «tredjeland» som i dag er tett knyttet opp til og avhengig av samarbeid med EU. Inntrykk fra to studieturer Europabevegelsen nylig har gjennomført til Brussel og London, er at vi framover vil få en tilstramming rundt det indre markedet, men et mer fleksibelt EU framover.

Tenketanken Bruegel, som jobber tett på EU, har kommet med flere utspill og alternative modeller for hvordan de ser for seg en mer fleksibel organisering av EU etter brexit. Blant annet ser de for seg at det åpnes opp for ulik grad av integrasjon mellom medlemslandene, en såkalt differensiert utvikling av EU. Dette er tanker som også har blitt støttet av den franske presidenten Macron.

Argumentasjonen for en mer fleksibel organisering av EU bygger på at medlemslandene har hatt ulike grunner for å bli med i EU, og at det også er veldig forskjellige ønsker blant medlemslandene knyttet til hvilke politikkområder de framover ønsker å delta innenfor. Allerede i dag er medlemslandene delt opp i klubber med ulike tilknytningsordninger til ulike politikkområder, som eksempelvis EMU og Schengen.

Men utover de ulike formelle klubbene eksisterer det også mer uformelle oppdelinger innen EU, der ulike land finner sammen og fungerer som «blokker» som samler seg om bestemte politikkområder. Senere tids samling av de sentral- og østeuropeiske Visegrád-landene som egen blokk knyttet til «migrasjon- og asylpolitikken» er eksempel på dette. Her er det spesielt den interne uenigheten i EU om den felles flyktning- og migrasjonspolitikken som har gitt grunnlag for en slik «avvikende» blokk.

Et hovedpunkt i Bruegel sitt forslag er at disse allerede eksisterende uformelle klubbene bør sementeres som formelle klubber innenfor EU, underlagt egne styringsstrukturer.

Også i London-miljøene ble det uttrykt tiltro til at EU framover vil være mer fleksible og pragmatiske i organiseringen av forholdet til så vel sine medlemsland som utenforland. Dette understøttes av at EU historisk har vist seg å være ganske fleksible overfor enkeltland, noe som kommer til uttrykk ved at EU i dag har flere spesialtilpassete relasjoner til land både på innsiden og utsiden av EU, som Sveits, Ukraina og Tyrkia.

Daglig leder i den Brusselbaserte tenketanken «European Policy Center», Fabian Zuleeg, hadde ikke tiltro til et konsept om EU bestående av flere klubber eller i flere hastigheter. Problemet for slik organisering oppstår ved definisjonen av hva som eventuelt skulle være «kjerne» og «periferi». Ingen land ønsker å bli definert som «periferi». EU-strukturen er dessuten konstruert for å legge til rette for felles integrasjon, med sentraliserte institusjoner. Og det er ikke aksept for å lage institusjoner for ikke-medlemmer av de ulike politikkområdene.

Det mest sannsynlige er derfor at integrasjonen i EU vil fortsette mer fra et frivillighetsståsted. Noen vil gå foran som i dag, og andre etternølere vil følge på når de ser fordelene ved å være med, eller ulempene av å stå utenfor. Framover vil det også bli mindre aksept for særordninger og unntakssystemer. Rabattsystemet som spesielt forbindes med Storbritannia vil bli avskaffet. Med Storbritannia ute er det heller ikke lenger en blokkerende instans med den samme autoritet for EUs videre utvikling.

I både Brussel- og London-miljøet ble vi fortalt at britene egentlig aldri helt har forstått EU, noe deres forventninger i forhandlingene om «pragmatisk spesialbehandling» viser. EU er et lovfellesskap, basert på at medlemmene følger de samme lovene, og spesielt når det gjelder forhold knyttet til det indre markedet.

Regelharmonisering, juridisk oppfølging og politisk harmonisering er å forstå som så sammenvevde betingelser knyttet til utvikling og ivaretaking av EUs indre marked, at det er vanskelig å trekke ut deler av dette uten at det framstår som uthuling og «kirsebærplukking». Skulle EU åpne opp for dette, ville det skape en farlig presedens og signaler til øvrige deltakerland, som på sikt kunne bidra til undergraving av hele det indre markedet som et forpliktende fellesprosjekt. Framover vil det bli mindre aksept og toleranse fra EUs side for avvik fra EU-regelverket, og spesielt når det gjelder forhold som truer det indre markedets integritet.

EU var fra starten en overnasjonal organisasjon rettet mot utvikling og realisering av et indre marked for medlemslandene. Dette er fremdeles EU-konstruksjonens kjerne. Andre politikkområder er skjøvet til siden. At EU nå strammer grepet for å beskytte det som er kjernen i organisasjonens virke, er således en forståelig respons på den trusselen som brexit ellers kunne representert. Derav kan en også forstå det samholdet som EU-landene har vist under brexit-forhandlingene.

Men dette hindrer ikke EU i å vise større fleksibilitet innen andre politikkområder, i tråd med det tenketanken Bruegel anbefaler. Storbritannia vil fremdeles være en viktig aktør og partner for EU innen forsvar- og sikkerhetspolitikk. Det er derfor grunn til å tro at det er på slike politikkområder mer i randsonen av EUs egentlige kjerneområder, at vi faktisk vil kunne se et mer fleksibelt og pragmatisk EU framover.

Men et mer enhetlig EU framover, med mindre toleranse for avvik og spesialløsninger knyttet til det indre markedet, vil bli en utfordring for de i Norge som tenker i retning av reforhandling av EØS-avtalen, eller å gjøre bruk av reservasjonsretten. Trøsten får være at Norge samarbeider stadig mer med EU innen politikkområder som ligger utenfor det EØS-avtalen omfatter, og her vil det nok vil åpne seg opp for både større fleksibilitet og samarbeidsmuligheter.

fake rolex