Fiskefortellinger om EU og Norge anno 2014

Skrevet av Kirsti Methi, generalsekretær i Europabevegelsen

Ivan Kristoffersens «En fiskehistorie» i Nordlys 6. desember er et motinnlegg til en leder i Nordlys 1. desember om fisk, EU og norsk medlemskap. Det er mange temaer som blir berørt i begge disse artiklene; hva forhandlingsresultatet i 1994 ble og hvilke konsekvenser et norsk medlemskap ville ha hatt og hva situasjonen i denne sektoren er i dag. Utfordringen med å sammenligne hypoteser av typen «hva som ville ha skjedd dersom vi hadde sagt ja» er at både EU og norsk fiskeri har – slik Nordlys sin lederartikkel påpeker – endret seg svært mye på 20 år. Det samme gjelder hva som er årsak og virkning i en så sammensatt sektor og der både nasjonal og internasjonal politikk påvirker utviklingen.

En annen kompliserende faktor er at EØS-avtalen som vi fikk samme året som vi sa nei til EU, berører norsk fiskeripolitikk direkte selv om den dominerende fortellingen om EU, Norge og fisk er at «fisk ikke er en del av EØS». Hva som er ute og inne av EU/EØS-regulering besluttes delvis av om fisken svømmer i havet, om den er en råvare eller et bearbeidet matprodukt som skal eksporteres eller hvem som kan eie eller arbeide på norske fiskefartøy med mer. Det som i dag utgjør 2/3 av vår fiskeeksport, oppdrettsfisken, er i dag en integrert del av EØS. I følge ESA gjelder EUs prinsipp om fri etablering og fri kapitalbevegelse for denne næringen.

Når man likevel kan hevde at fisk er unntatt EØS, handler dette primært om at Norge ikke er del av EUs felles fiskeripolitikk og at det som prinsipp ikke er frihandel på fisk (med noen unntak) og at anti-dumpingregler kan anvendes. Dette betyr at partene – dvs. EU eller EFTA kan innføre ulike straffesanksjoner slik som minstepris hvis man mener at fisken selges under markedspris (dumpes). Det skjedde med norsk laks til EU på slutten av 90-tallet og de første åtte årene av 2000-tallet og var en kritisk situasjon for næringen.

Det har skjedd store endringer både i EU og i Norge på fiskeriområdet på 20 år. For det første at den norske frihandelen med fisk til Europa har blitt innskrenket som resultat av EUs østutvidelse. Norge hadde før 2004 frihandel med fisk til land i Sentral- og Øst-Europa. Da disse ble EU-medlemmer, ble de underlagt EØS-avtalen og dermed ble det toll på de fleste fiskeproduktene. I tillegg har dette ført til at fisk har blitt et viktig tema i forhandlingene om de såkalte EØS-midlene som er EFTA-landenes bidrag til sosial og økonomisk utjevning til EUs fattigste land. De stadig økte bidragene til disse fondene kan i realiteten ses på som en betalt markedsadgang. Fra et moralsk utsiktspunkt er det mulig å forstå at EU ber Norge dekke noe av det som det har kostet å bringe Øst-Europa 50 år fremover i løpet av knappe 20 år. EØS avtalen innebærer tross alt enorme økonomisk fordeler for Norge, ifølge Europautredningen (NOU 2012: 2).

For det andre er EUs fiskeripolitikk nå i stor grad i tråd med norsk forvaltningspolitikk, prinsipper om historiske rettigheter og mål om bærekraftig utvikling. For det tredje har det skjedd et radikalt rollebytte i Norge når det gjelder det økonomiske styrkeforholdet mellom tradisjonelt fiskeri (villfangst) og havbruk. Som illustrasjon gikk eksporten av oppdrettslaks til EU fra 62 600 tonn i 1990 til 461 500 tonn i 2010 (NOU 2012:2). Dette betyr at markedsadgang for norsk oppdrettsnæring har fått økt betydning. Vi kan godt være verdensmestere i forvaltning av fisk og i oppdrett, men får vi ikke avsetningen på fisken har vi et svært alvorlig problem. Med en potensiell ny handelsavtale mellom EU og USA (TTIP) er det en reell fare for at markedsadgangen for norsk fisk kan bli forverret.

Sjømatalliansen av i år mellom seks ulike organisasjoner som representerer ulike ledd i fiskeverdikjeden er et uttrykk for nettopp viktigheten av å sikre markedsadgang for fisk til våre viktigste markeder, og EU som det aller viktigste. Alliansen unnlater å nevne at EU-medlemskap ville løse denne utfordringen.

Kristoffersen retorikk om EU er gammel og velkjent. Det er som om repeat-knappen har stått på samme låt og stedet hvil i 20 år. Begreper som nasjonal sjølråderett benyttes som en statisk størrelse og EU/Brussel fremstilles som en egenrådig og byråkratisk maskin som valser ned nasjonale hensyn, interesser og aktører. Det skilles sjelden mellom EUs medlemsland som selvstendig aktører og EU som et uttrykk for de kollektive interessene og hvordan og med hvilke virkemidler europeiske, grenseoverskridende problemstillinger kan best løses. Nasjonal sjølråderett bør snarest kobles opp mot internasjonal medbestemmelse i den norske samtalen om EU hvis vi ønsker at Norge skal spille en politiske rolle i Europa. Ikke minst hvis vi ønsker optimale rammebetingelser for vår viktige fiskerinæring.

For øvrig anbefales det alle som er interessert i en mer faktabasert og grundig kunnskap om dette temaet å lese Europautredningens kapittel 21 om fisk. Kristoffersens fortellinger om fisk, Norge og EU gir kun mening hvis man har nei-briller på.