EU spiller en sentral rolle i arbeidet for å sikre fred i Europa

De siste månedene har vi hatt en artikkelserie her på våre nettsider om bruken av artikkel 42-7 i Lisboa-traktaten. Artikkel 42-7 kan minne om NATOs artikkel 5, da den sier at dersom et EU-medlemsland blir angrepet, har de andre landene en plikt til å hjelpe til.

Forsvarsminister Ine Eriksen Søreide (foto Asgeir S. Brekke, FD)Vi har spurt flere eksperter om konsekvensene av at Frankrike i etterkant av terroren i Paris aktivert denne artikkelen, som aldri tidligere har blitt tatt i bruk. Artikkelserien avsluttes nå med et skriftelig intervju med forsvarsminister Ine Eriksen Søreide.

Hva er den politiske betydningen av at Lisboatraktatens artikkel 42-7 blir tatt i bruk?

Dette er første gang denne bestemmelsen blir tatt i bruk, og er i så måte en milepæl i utviklingen av EUs felles sikkerhets- og forsvarspolitikk (CSDP). Det er følgelig en viktig politisk handling som signaliserer at aggresjon mot EUs medlemsland faktisk utløser en felles respons fra EU-medlemmene.  Det er foreløpig for tidlig å si hvilke konsekvenser dette vil få for EUs fremtidige evne og myndighet til å håndtere kriser av denne typen.

Hvordan vil du beskrive de prosesser som er satt i gang?

Artikkelen beskriver adgangen til å be om assistanse dersom et medlem av EU utsettes for væpnet angrep. Anmodningen om bistand ble formelt fremsatt av Frankrikes forsvarsminister Le Drian under EUs forsvarsministermøte i Brussel dagen etter terrorangrepet i Paris. Et samlet rådsmøte svarte ja på henvendelsen.

Artikkelen sier lite om hva slags bistand medlemslandene skal yte og hvordan det skal skje. Det finnes heller ingen presedens. Under pressekonferansen etter forsvarsministermøtet 14. november i fjor, presiserte HRVP Mogherini og forsvarsminister Le Drian at det ikke dreide seg om å utløse en militær EU-operasjon (CSDP-operasjon), men var en viljeserklæring om at medlemslandene skal yte bilateral assistanse til Frankrike, med en viss grad av koordinering på EU-nivå.

Hva har dette å si for EU som en forsvars- og sikkerhetsaktør?

Utviklingen av EU som en viktig sikkerhetspolitisk aktør er i stadig utvikling, noe vi har sett i forbindelse med Ukraina-krisen og i atomforhandlingene med Iran. Iverksettelsen av artikkel 42(7) for første gang, viser at EU utgjør et viktig rammeverk for håndteringen av EU-medlemmenes sikkerhetsutfordringer. Det illustrerer også styrket europeisk enhet og samhold, noe som er avgjørende for enhver multilateral organisasjon. Europeisk enhet og samhold er også avgjørende for å økt stabilitet og sikkerhet i Europa.

NATO og EU forsvarer sikkerheten i Europa

NATO og EU forsvarer sikkerheten i Europa

Hvilken betydning har det som nå skjer i EU for NATO?

Aktiveringen av artikkel 42(7) var først og fremst et viktig politisk tiltak som viser at EU er en betydningsfull sikkerhetsaktør. Sammenhengen mellom indre og ytre sikkerhet er blitt tettere, og bruken av artikkelen var en naturlig konsekvens av at EU kan trekke på et bredere sett av virkemidler enn det NATO besitter.

Sett med norske øyne er det positivt at EU tar økt ansvar for europeisk sikkerhet. Vi ser også en utvikling der NATO og EU utfyller hverandre for å håndtere sammensatte sikkerhetsutfordringer i våre nærområder, basert på de to organisasjonenes fortrinn og virkemidler, tilpasset den enkelte situasjon. Økt samarbeid mellom NATO og EU er viktigere enn noensinne. Dette har vi sett i forbindelse med Russlands aggressive handlinger i Ukraina, der et samlet NATO har iverksatt tiltak og EU i flere omganger har stått samlet om å innføre tiltak mot Russland. NATO er hjørnesteinen i det transatlantiske sikkerhets- og forsvarspolitiske samarbeidet, og forblir fundamentet for Norges og andre europeiske alliertes kollektive forsvar.

Hvilken rolle vil EU-institusjonene spille?

Artikkel 42(7) dreier seg i hovedsak om bilateral støtte fra EUs medlemsland, men EUs koordinerende rolle kan få økt betydning som følge av at sammenhengen mellom indre og ytre sikkerhet er blitt tettere i kjølvannet av terrorhandlingene og migrasjonskrisen i Europa.

Hvordan kan ikke-medlemsland i EU som Norge bidra?

Bruken av artikkel 42(7) er et indre anliggende for EUs medlemsland, og dekker således ikke Norge som ikke-EU medlem. Norge samarbeider imidlertid tett med EU i utenriks,- sikkerhets- og forsvarspolitikken, både gjennom politisk dialog, deltakelse i EUs krisehåndteringsoperasjoner samt gjennom samarbeid om utvikling av militære kapabiliteter. Dette er viktig for å styrke norsk og europeisk sikkerhet. Videre har vi et tett bilateralt sikkerhets- og forsvarspolitisk samarbeid med europeiske land.

I denne sammenheng, er Norges sikkerhets- og forsvarspolitiske samarbeid med Frankrike, Storbritannia, Tyskland og Nederland inne i en positiv utvikling, herunder på militær side. Norge er også opptatt av å styrke koordinering og samarbeid mellom NATO og EU – med sine respektive virkemidler. Både NATO og EU spiller sentrale roller i arbeidet for å sikre fred, stabilitet og utvikling i Europa, og de fleste europeiske land er medlem av begge organisasjoner.

Norge bidrar aktivt til den internasjonale kampen mot terrorisme og kampen mot ISIL, både med sivile og militære virkemidler. Norske bidrag til koalisjonen mot ISIL støtter opp under den brede internasjonale innsatsen for å bekjempe denne trusselen regionalt og internasjonalt. Norge mottok i desember 2015 henvendelser fra USA og Frankrike om å vurdere ytterligere bidrag til den internasjonale kampen mot terrorisme og kampen mot ISIL. Regjeringen vil med bakgrunn i sikkerhetsrådsresolusjon 2249 og henvendelsene fra USA og Frankrike vurdere om Norge skal stille ytterligere bidrag for styrke innsatsen mot ISIL.

Les også