EU-skeptikernes Europa

Om to dager avholdes folkeavstemning i Storbritannia om britisk EU-medlemskap. I beste fall vil britene på demokratisk vis slutte opp om EU-prosjektet. Noen vil imidlertid fryde seg dersom Storbritannia forlater Den europeiske union.

Det er etterhvert blitt en vedtatt sannhet at EU styrkes gjennom kriser. Stilt overfor grenseoverskridende utfordringer benytter medlemslandene seg av felleseuropeiske løsninger, ofte med tettere integrasjon som resultat. Nettopp integrasjon har gitt vann på mølla for euroskeptikerne, som samlet roper om farene ved avståelse av nasjonal suverenitet. Noe av det mest slående er imidlertid hvor variert gruppen med euroskeptikere er.

De fremste på den europeiske arenaen er Nigel Farage i UKIP, Geert Wilders i Frihetspartiet, og Marine Le Pen i Nasjonal Front. Her hjemme ledes EU/EØS-motstanden av Kathrine Kleveland i Nei til EU. Vi spør: Hvilket Europa er det de ønsker seg?

EU-skeptikerne i Europa deler ikke nødvendigvis de samme verdiene. De er splittet langs mange akser. Europabevegelsen setter altså ikke et likhetstegn mellom Le Pen og Kleveland. Men euroskeptikernes felles sak mot EU spenner ben under etterkrigstidens møysommelige arbeid for fred og demokrati i Europa. Et arbeid hele Europa nyter godt av.

Nigel Farage er i disse dager travelt opptatt med å få Storbritannia ut av EU, også omtalt som Brexit. Det som lokker Farage er fordums storhet, visjoner om suverenitet og et transatlantisk ‘special relationship’ med USA. Etter EUs østutvidelse i 2004 har innvandringen fra Øst-Europa økt, og Farage har kjørt på med alle de stigmaer man kan knytte til rumenere og den typen folk. Fremmedfiendtlig retorikk blir til patriotisme i en pinlig versjon av sjåvinisme.

Nasjonal Front i Frankrike, med Marine Le Pen i spissen, kler seg gjerne i de beste franske farger og fremmer individenes frihet og likhet. I realiteten er det et parti aller ytterst til høyre som ønsker å stenge alle grenser. Le Pen ønsker å gå ut av eller fjerne hele Schengen-området, og vil ha Frankrike ut av EU. For oss i Norge er det kanskje lett å tenke at EU-medlemskap er uviktig for oss. Men for Frankrike og Tyskland er ikke dette bare ‘viktig’. Det har vært løsningen på århundrer med krig mellom de to statene og med konsekvenser for hele Europa og resten av verden.

Nigel Farage har lite til overs for Marine Le Pen. Likevel; det er ingenting som ville hjulpet Le Pen mer enn at Farage lykkes i å få Storbritannia ut av EU.

Geert Wilders i Nederland håper også på Brexit. Om man ønsker seg et Europa med religionsfrihet, ytringsfrihet og respekt for menneskerettigheter, er dette neppe mannen å tekkes; han ønsker eksempelvis å bannlyse Koranen fordi den maner til vold.  Her må man ha skylappene godt festet for å ikke se lignende passasjer i både Toraen, Det gamle og Det nye testamentet.

Disse representantens Europa er et fremmedfiendtlig Europa, hvor grenser lukkes slik at mennesker verken kommer inn eller ut. Et Europa vi har lest om i historiebøkene, like før kapitlene om krig. Dette er ikke et Europa Europabevegelsen ønsker seg.

Det er i denne sammenhengen vi må se den norske EU-motstanden. Kampen for nasjonal suverenitet i det 21. århundre overser ofte hvor internasjonalisert verden har blitt og kan lett komme i konflikt med langsiktige nasjonale og europeiske interesser, både på individ- og statsnivå.

Det er dette paradokset vi trenger å ta et oppgjør med: En svekkelse av EU bidrar til å sende Europa tilbake i tid, og tjener bare nasjonalister og populister med ekstreme tendenser. En svekkelse av EU reduserer vår viktigste garanti for fred, demokrati og respekt for menneskerettigheter i hele Europa.

Euroskeptikerne nevnt over bidrar til et Europa av fiendtlige nasjoner ved hjelp av hatsk retorikk. Her i Norge er tonen mer dempet og kanskje mer saklig. Men er tonen og sakligheten en av grunnene til at debatten om EU-medlemskap får lite fokus i media?

Ofte snakker vi om norsk EU-medlemskap som om noen vinner og andre taper på det; kompromisser som gjør at én næring kommer bedre ut av det enn en annen. Altså en veldig økonomisk tuftet debatt. En slik debatt fører oss bort fra hva EU virkelig er. Den gevinsten EU har gitt oss kan ikke utelukkende måles i kroner og ører.

EU er en tilslutning av stater som, etter århundrer med konflikt og to verdenskriger, har blitt klok av skade. Nasjonalstaten er et nervøst og emosjonelt dyr, som slår om seg i patriotismens navn uten tanke for individene den skader og dreper. EU har i snart 60 år vært nasjonalstatens tømmer i et regime tuftet på dialog, rettstat og likebehandling. EU er ikke perfekt, men Europa trenger EU.

Vår fredelige sameksistens har vært et tveegget sverd: de fleste nordmenn vokser nå opp uten å ha erfart mellomstatlige kriger. Vi glemmer, uten noen gang å ha visst, hvor viktig freden er. Det er dette hverken Nigel Farage, Marine Le Pen, Geert Wilders eller Kathrine Kleveland tar innover seg.

Kirsti Methi er generalsekretær i Europabevegelsen.

Kirsti Methi

Generalsekretær i Europabevegelsen. Twitter: @kirstimethi

Les også