Et mer krigshissig EU?

I etterkant av terrorangrepene i Paris aktiverte Frankrike den aldri før brukte artikkel 42-7 i Lisboa-traktaten. Denne artikkelen fastslår at dersom et EU medlemsland blir angrepet, har de andre medlemslandene en plikt til å hjelpe til. Hjelpen kan være både militær og sivil.

Mogherini, Shutterstock

Federica Mogherini leder EUs felles utenriks- og sikkerhetspolitikk. Foto: IgorGolovniov / Shutterstock.com

 

Per Martin Norheim-Martinsen, seniorforsker ved Institutt for forsvarsstudier, er en av ekspertene vi har spurt hva konsekvensen ved dette vil være. Her kan du lese hva han mener om denne nye situasjonen.

Hva er den politiske betydningen av at Lisboa-traktatens artikkel 42-7 blir tatt i bruk?

– Ved å aktivere denne artikkelen understreker Hollande budskapet om at Frankrike, og dermed også Europa, er i krig med IS. Man kunne valgt å ta i bruk den mer kjente «solidaritetsklausulen» (artikkel 222), som kom inn med Lisboa-traktaten og eksplisitt nevner terroranslag. Men isteden beskrives terroranslaget i Paris som et motangrep fra IS i en pågående krig, som startet med luftkampanjen som ble igangsatt i 2014. Den politiske betydningen er at det åpnes for eksterne, så vel som interne mottiltak, samtidig som det understrekes at dette er nå et europeisk ansvar.

Hvordan vil du beskrive de prosesser som er satt i gang?

– At artikkel 42-7 blir tatt i bruk forplikter ingen. Men den åpner for at Frankrike kan igangsette bilaterale samtaler med andre medlemsland for å be om hjelp og støtte. Slik hjelp kan omfatte militære bidrag til den pågående luftkampanjen mot IS, eller bidrag til pågående EU-operasjoner for å frigjøre franske militære ressurser. I tillegg vil man kunne se en intensivering av etterretningsdeling og koordinerte politiaksjoner i Europa.

Hva har dette å si for EU som en forsvars- og sikkerhetsaktør?

– At EUs forsvars- og sikkerhetspolitikk nå kobles direkte til offensive militæroperasjoner mot IS innebærer en dreining av denne politikken bort ifra den mer «fredelige» profilen den har hatt til nå. En slik utvikling er også fullstendig i tråd med Frankrikes ønske om å styrke EU som sikkerhets- og forsvarspolitisk aktør. Om denne dreiningen vedvarer gjenstår å se, da medlemsland som særlig Tyskland, har vært skeptiske til at EU skal ha en slik offensiv rolle.

Hvilken betydning har det som nå skjer i EU for NATO?

– I utgangspunktet ingenting, men EU beveger seg nå inn på et felt som tidligere har vært NATOs alene. Å ta i bruk den tidligere nevnte «solidaritetsklausulen» ville vært mer avklart vis-a-vis NATOs artikkel fem.

Hvilken rolle vil EU-institusjonene spille?

– Denne artikkelen involverer ikke EU-institusjonene, da den først og fremst relaterer seg til medlemslandene og etterlater Frankrike tungt i førersetet. Men på sikt kan det bety et startskudd for mer samarbeid særlig på etterretnings- og politisiden, hvor EU-institusjonene kan få en viktig koordinerende rolle.

Hvordan kan ikke-medlemsland i EU som Norge bidra?

– Norge har ingen plikt til å bidra, men kan på kort sikt tilby hjelp og støtte, særlig militært, dersom Frankrike ber om det. På lengre sikt kan Norge bidra på andre områder, som politisamarbeid, etterretningsdeling og grensekontroll, ettersom det her allerede eksisterer avtaler og et tett samarbeid mellom Norge og EU.

Her kan du lese hva Pernille Rieker, seniorforsker på NUPI, svarte da vi spurte henne om hva konsekvensene av dette vil være.

Les også