Er EU blitt viktigere enn NATO?

EU viktigere enn NATO

1. oktober – samme dag som Jens Stoltenberg tilrådte som generalsekretær i NATO – arrangerte Europabevegelsen, Folk & Forsvar, Institutt for forsvarsstudier og Den norske atlanterhavskomiteen et seminar som satte søkelys på EUs og NATOs roller i europeisk forsvars- og sikkerhetspolitikk.

Med den endrede sikkerhetspolitiske situasjonen i etterkant av Ukraina-konflikten kommer spørsmål om hvem som gjør hva av disse organisasjonene, og om de overlapper eller supplerer hverandre, på agendaen. Under den noe provokative tittelen «er EU blitt viktigere enn NATO?» ble nettopp disse spørsmålene debattert.

Øystein Bø, statssekretær i Forsvarsdepartementet, innledet med å si at Putin har undervurdert effekten av hans handlinger på det europeiske og transatlantiske samarbeidet, og det er avgjørende at Norge viser solidaritet med både NATO og EU. NATO vil forbli fundamentet for Norges forsvar, men EU blir stadig viktigere. Han la vekt på Tysklands nye rolle og at man endelig har fått et «nummer til Europa» – hos Angela Merkel. Deretter trakk Nils Morten Udgaard, tidligere utenrikskorrespondent i Aftenposten, de store linjene i europeisk utenriks- og sikkerhetspolitikk. Udgaard mente at nasjonalstatene er de viktigste aktørene, som agerer i rammene av NATO og EU, men med selvstendig handlekraft. I tillegg må de europeiske landene i større grad ta ansvar for egen sikkerhet, gjennom både samarbeid og økte forsvarsbudsjett.

Bjørn-Olav Knutsen fra Forsvarets forskningsinstitutt (FFI) redegjorde så for de konseptuelle ideene og utfordringene med EU som en utenriks- og forsvarspolitisk aktør. Kan EU best forstås som en realpolitisk eller som en normativ aktør? Han pekte spesielt på gapet mellom forventninger til EU og kapabilitetene unionen har. Dette gapet er nå i ferd med å minskes, med et mer aktivt EU og en økende etterspørsel av EUs sikkerhetspolitiske tjenester. Etter pausen reflekterte Robin Allers fra Institutt for forsvarsstudier (IFS) rundt overlapp eller komplementaritet mellom EU og NATO. De fleste europeiske stater er med i begge organisasjoner, og anser dem som grunnpilarer i deres sikkerhetspolitikk. Ukraina har demonstrert EUs vitale rolle og samtidig revitalisert NATO. Men begge organisasjonene har store utfordringer. EU i form av koherens og ambisjonen om å være en enhetlig aktør. NATO i form av å finne sin rolle i en endret politisk landskap. Men Allers mente at Europas sikkerhetspolitiske «Dream Team» fremover vil være tospannet med NATOs Stoltenberg og EUs Mogherini.

Deretter beskrev kommandør Ole Morten Sandquist Norges seks måneders lange deltakelse med KNM Fridtjof Nansen i den EU-ledede «Operasjon Atalanta» utenfor Somalias kyst. Hovedoppdraget var beskyttelse av FNs matprogram og sårbar trafikk, samt å avskrekke, hindre og undertrykke piratvirksomhet. På tross av at Norge var det eneste landet som ikke var EU-medlem, var ikke de operasjonelle prosedyrene og prinsippene forskjellig fra det man er vant med fra andre oppdrag. Avslutningsvis skisserte Helene Sjursen fra Universitetet i Oslo opp de demokratiske utfordringene ved norsk deltakelse i EU-ledede operasjoner. Spesielt la hun vekt på at deltakelse ikke er lagt frem for Stortinget, noe som medfører redusert demokratisk ansvarlighet. Argumentene bak dette har vært videreføring av allerede eksisterende alliansepolitikk og at det eksisterer konsensus om utenriks- og forsvarspolitikk i Norge.

Ordstyrer av seminaret – Kate Hansen Bundt fra Den norske Atlanterhavskomiteen – presiserte at temaet som ble diskutert er – og vil bli – et av de viktigste sikkerhetspolitiske spørsmålene fremover i både Norge og Europa.

Les også