Nyanserende om EØS og arbeidslivet

Sosial dumping er et økende problem. Årsaken til den negative utviklingen er imidlertid ikke EØS. Norske myndigheter må feie for egen dør for å få bukt med arbeidslivskriminalitet.

Kommentar ved Camilla Walstad, EØS-rådgiver i Europabevegelsen. På trykk i Gudbrandsdølen Dagningen 31. mai (nett) og 12. juni (papir).

Illustrasjonsfoto: Harald Groven

Gudbrandsdølen Dagningen (GD) stiller et betimelig spørsmål på lederplass 7. mai. Hvorfor går utviklingen i norsk arbeidsliv i feil retning? Arbeidslivskriminalitet, sosial dumping, dårlige vilkår og økende bruk av bemanningsbyråer er beskrivende for arbeidslivet anno 2017. Forut for LO-kongressen pekte globaliseringsmotstanderne på EØS som årsaken. Det er riktig at et europeisk arbeidsmarked skaper utfordringer og lønnskonkurranse mellom land med svært ulike prisnivå. Åpne grenser er likevel ikke ensbetydende med import av arbeidslivskriminalitet.

Det er viktig å skille mellom grunnleggende og utløsende faktorer. For det første utløses uverdige arbeidslivsforhold av arbeidsgivere som bevisst omgår regelverket. For det andre er ikke norske myndigheter godt nok rustet mot organisert kriminalitet. Riksrevisjonens karakteriserte i 2016 myndighetenes innsats mot arbeidsmiljøkriminalitet som «svak og lite avskrekkende».

Norge har suverenitet til å forme egen arbeidslivspolitikk. EØS-bestemmelsene er minimumskrav og myndighetene står fritt til å vedta strengere regler om det er politisk vilje til det. Eksempelvis kan det stilles krav til at bedriftene har et gitt antall fagarbeidere og lærlinger. Offentlig sektor har her et særlig ansvar ved egne anskaffelser.

EØS-avtalen er mer enn en handelsavtale og sikrer individuelle rettigheter. EU-retten har styrket arbeidere i Norges rettigheter, blant annet ved masseoppsigelser og konkurs, samt styrket vernet av deltidsansatte. Allmenngjøring av tariffavtaler gir utenlandske arbeidere samme lønn som norske fagorganiserte kolleger. Den norske modellen og EØS-avtalen spiller hverandre gode. Partene i arbeidslivet vet derfor å hegne om avtalen, nå sist bekreftet på LO-kongressen. Det betyr likevel ikke at rammeverket er perfekt.

Den største mangelen ved EØS-avtalen er Norges manglende stemmerett i Europa. Om det er riktig som GD påstår, nemlig at «det internasjonale forsvaret mot dårligere kår i arbeidslivet er på vikende front», er det et stort problem at Norge ikke sitter ved forhandlingsbordet når reglene vedtas. Medbestemmelse er den eneste måten «å fremme arbeidstakerrettigheter og den sosiale dimensjonen» i Europa, slik LO-kongressen gikk inn for.