Britenes narrevalg

Theresa May begikk ikke politisk selvmord i valget 8.juni. Til gjengjeld pådro hun seg solid selvskading ved politisk å skyte seg selv i foten, og det kan utvikle seg like ille. Fra å tro at hun skulle styrke det parlamentariske grunnlaget, har hun gjort seg avhengig av en liten gruppe unionister i Nord-Irland. Men enda verre er at det britiske valget har demonstrert hvor urettferdig grunnlaget for demokratiet deres egentlig er.

Kommentar ved Torbjørn Wilhelmsen, styremedlem i Europabevegelsen

Det mangler ikke på partipolitiske valgmuligheter. De Konservative hadde 638 navn på sine valglister, Labour 631, Liberal-demokratene 629,  De grønne 469, UKIP  378, det skotske SNP 59 og hele 463 delegater fra andre partier. Med 3.307 kandidater kan man saktens si at en partiflora på hele 71 politiske partier vitner om et blomstrende demokrati.

Likevel er valgordningen slik innrettet at nesten ingen av partiene får sende valgte delegater til det langstrakte huset under Big Ben. Årsaken er at valgordningen ikke gjenspeiler proporsjonal oppslutning, men man velger delegat fra 632 valgkretser. ”The winner takes it all.” Dermed har småpartier reist gjennom England fra Cornwall til Tweed for å senke stemmer som ikke er verdt noen ting som helt. En stemme til De grønne er som eksempel helt bortkastet, slik det britiske valgsystemet er – med mindre den grønne kandidaten kan sanke flere stemmer enn en tory eller en labour-kandidat.

Det er mange som mener at det britiske valgsystemet er utformet for nettopp å forhindre at for stor del av folkemeningen kommer til ordet i de bråkete debattene i parlamentet. Ordningen med enmannskretser sikrer stabilitet, ikke minst i betydningen av at ekstremist-partier ikke slipper inn i den politiske varmestuen. Den politiske kostnaden er at politiske fornyelse nesten ikke er mulig. Det er bare ved valg til EU-parlamentet blir britenes politiske preferanser gjenspeilet! Og det skal det bli slutt på.

Britenes valg

Hadde britene hatt et mer rettferdig valgsystem, ville det ikke vært nødvendig med et Brexit-valg i utgangspunktet . Da hadde en bredere politisk flora diskutert EU i Parlamentet , slik det gjøres i andre hovedsteder i Europa.  Det var, som kjent stort flertall for fortsatt EU-medlemskap i parlamentet.

EU-demokratiet kritiseres, nærmest som om det ikke fantes noe slik i det hele tatt og at  regnværet av lover og regler over De britiske øyer kommer fra et knippe ufølsomme teknokrater i Brussel. Sånn er det ikke. 751 direkte valgte representanter i EU-parlamentet fra et bredt mer eller mindre pan-europeisk partipolitisk spekter, sørger for å få større og større makt i maktfordelingen mellom Rådet, Kommisjonen og Parlamentet.  Men slike perspektiv var ikke fremme i den opphetede britiske Brexit-debatten. Til gjengjeld fikk løgn og manipulasjon herje fritt og derved føre store deler av folket bak lyset i ”Leave-kampanjen”.

Statsminister Theresa May trodde, sammen med et henimot unisont politisk kommentarkorps, på en solid seier for de Konservative ved valget 8. Juni. Det var svært få som så faren i at britene har fått smak på protest og stemte på Corbyn både av ren lojalitet og overbevisning, men også i protest mot et arrogant May-regime. Faren er at den politiske selvskadingen fører til koldbrann i May-toriens føtter. Kan hende flere ser at løsningen for et bærekraftig politisk demokrati i Storbritannia ikke ligger i ny-valg men i en ny valgordning. Kanskje noe i retning av modellen som brukes i EU-valg og i utenforlandet Norge?

Torbjørn Wilhelmsen
Europabevegelsen

Les også: May’s politiske selvmord nær forestående fra 18. april

Les også