Brexit-talen: Stor fallhøyde, historieløst og usolidarisk

Statsminister Theresa Mays brexit-tale 17. januar er et forhandlingsutspill som setter an Storbritannias «brexit-tone» før startskuddet på den formelle utmeldingsprosessen. Med denne talen besvarte hun spørsmålet om hva «brexit means brexit» betyr – for Storbritannia. Svaret er en hard og ikke en myk brexit. Så gjenstår det å se om landets viktigste livspartner, EU, kan imøtekomme Mays forventninger.

Alle har ventet på en klargjøring av hva May egentlig mente når hun i 7 måneder har repetert refrenget «brexit means brexit». Den britiske statsministerens tale var derfor svært etterlengtet både fra utålmodige brexiteers, frustrerte remainers, forhandlingspartneren EU og verden for øvrig, inkludert Norge.

May går høyt på banen og argumenterer utelukkende som om Storbritannias ensidige, nasjonale interesser vil være retningsgivende for resultatet. Det er naturligvis hennes primære jobb å uttrykke hvilke mål og ambisjoner Storbritannia har i den prosessen, som starter så snart May trykker på artikkel 50-knappen. Men å tro at EU vil imøtekomme hennes ønske om en «fullfledged» frihandelsavtale og ingen fri bevegelse av EU-borgere mellom Storbritannia og EU, uten å skulle forholde seg til de grunnleggende spillereglene som EU bygger på, er en ren illusjon. Avtaler består av bilaterale eller multilaterale kompromiss, ikke unilaterale diktat.

Mays 12-punkts ønskeliste utviser et uvanlig navlebeskuende verdenssyn og en særs opphøyd selvforståelse. Hun beskriver Storbritannia som et land som i siste instans ikke trenger EU og som en verdensaktør der alle dører står åpne. Selv vil hun åpne og lukke Storbritannias dører etter eget forgodtbefinnende. Retorikken er gjennomgående basert på en ren nasjonal interessepolitisk logikk og en oppblåst tro på Storbritannias stormaktstatus og fortreffelighet.

Mays plan B om å gjøre Storbritannia til et investerings- og skatteparadis et ikke bare en ultraliberal markedsøkonomisk løsning, men et slikt regime vil også være usolidarisk; konseptet imøtegår det internasjonale og EU-drevne arbeidet for å hindre usunn og uetisk skattekonkurranse. Labour-leder Corbyn har gjort et hovedpoeng av nettopp dette; en ekstrem markedsliberalisering av skattepolitikken vil svekke den eksisterende samfunnsmodellen og være et «race to the bottom» for arbeidsliv og sosiale rettigheter. Var det disse ultraliberale løsninger et flertall av britene stemte for? Er det dette den norske nei-siden roper hurra for?

Talen er ikke minst et sjokkerende vitnesbyrd over Mays overflatiske innsikt i EUs mål og mening.  Hun snakker om EU som om det kun handler om markedsadgang, penger og nasjonale interesser. At hun dessuten ønsker å trigge artikkel 50 i mars i år – måneden da EU markerer 60-årsjubileet for Romatraktatens underskriving – er en slags skjebnens ironi. Traktatinngåelsen var startskuddet for historien om hvordan seks europeiske land forpliktet seg til å bygge ned grenser, skape tillit, velstand og solidaritet. Middelet var et indre marked, målet var varig fred. Theresa Mays forståelse av EU er «too much regulation», «too many EU-workers” og «give me our money back».

May beroliger omverdenen med at Storbritannia ikke jo ikke forlater Europa, men EU. Det er fint noen tilrettelegger for fri markedsadgang til verdens største marked, deltakelse i EU-programmene og sikrer rettigheter. Men å delta i den krevende dugnaden med å utvikle, forvalte og finansiere dette offentlige godet, ønsker Storbritannia seg frabedt. Men, ja takk, de vil gjerne være storforbrukere av det. Høres for øvrig kjent ut.

Den britiske statsministerens 12- punktsliste adresserer de mest akutte politiske og økonomiske overskriftene i brexit-dramaet. Storbritannia går i tvekamp med en partner som ikke bare har økonomiske og prinsipielle interesser å ivareta. EU som politisk prosjekt skal ivaretas, unionens 27 medlemmene må enes og et viktig prinsipp for EU vil være at betingelsene for å være fullt medlem må nødvendigvis overgå valget om å forlate fellesskapet.

Theresa May har skapt seg selv en stor fallhøyde fordi hun ser ut til å ville ha mye og gi lite. Spørsmålet er dommen om to år vil bli at «she tried hard», men at resultatet blir noe softere. Og det er kanskje i begge parters interesse.

Kirsti Methi

Generalsekretær i Europabevegelsen. Twitter: @kirstimethi

Les også