Abonner på temasider
Hvordan påvirker EØS Norge
Forvaltningen i Norge sitter med mye av ansvaret for utformingen av norsk politikk. Forvaltningen er den delen av staten som forbereder saker for de politiske organene, og som sørger for at vedtatt politikk blir satt ut i livet.
Forvaltningen er delt inn i fire styringsnivåer:
- det overnasjonale (for eksempel organisasjoner som Norge gir beslutningsmyndighet til, som EFTA)
- det nasjonale (herunder hører foreksempel departementer og direktorater)
- det regionale (fylkesnivå)
- det lokale (kommunalt nivå)
- det overnasjonale (for eksempel organisasjoner som Norge gir beslutningsmyndighet til, som EFTA)- det nasjonale (herunder hører foreksempel departementer og direktorater)- det regionale (fylkesnivå)- det lokale (kommunalt nivå)
Norges tilknytning til EU gjennom EØS som overnasjonalt nivå er av folkerettslig karakter. Det vil si at beslutninger må godkjennes av norske myndigheter før de blir innlemmet i norsk lovgivning. En slik godkjenning er mest en formalitet. Når noe er blitt vedtatt i EU, om for eksempel miljøpolitikk, vil Norges politikk måtte samsvare med det EU har vedtatt.
Forvaltningen på nasjonalt nivå
EUs politikk iverksettes i Norge for det meste gjennom den nasjonale forvaltningen. Fylkes og kommunalforvaltningen er mer opptatt av hvordan fylket eller kommunen skal ta i bruk nytt lovverk, eller hva slags følger et nytt direktiv fra EU vil ha for utføring og utforming av gjeldende politikk i fylket eller kommunen. I praksis er de fleste delene av norsk sentraladministrasjon berørt av EU. Norge har gjennom EØS-avtalen en formell mulighet til
å være med å påvirke de beslutningene som blir fattet i EU. Påvirkningsmulighetene er imidlertid begrenset til deltakelse i EUs tidlige utredningsfase. Måten man gjør det på, er at
forvaltningsansatte og fageksperter får delta i forberedende ekspert- og rådgivningskomiteer i Brussel. Norske deltakere sier selv at de vurderer sin innflytelse i komiteene som relativt liten sammenlignet med sine kolleger fra de andre nordiske landene. En årsak til dette er at de norske utsendingene kun får være med på utredningsfasen og ikke på beslutningsprosessen. I november 2005 offentliggjorde Riksrevisjonen en rapport om den norske statsforvaltningens arbeid med utforming av EØSrelevant regelverk. Rapporten hevdet at flere norske regjeringer og en rekke departementer ikke hadde tatt i bruk de mulighetene for påvirkning som EØS-avtalen åpner for. Regjeringen Stoltenberg lanserte derfor i Soria Moria- I-erklæringen en strategi for «aktiv europapolitikk » for å øke Norges påvirkning overfor EU. Målet med strategien er at Norge skal komme tidligere på banen når EU utarbeider ny lovgivning som berører norske interesser. Men saker som striden om selfangst har vist ettertrykkelig at tøffe ord om aktiv Europa-politikk ikke er noen erstatning for stemmerett i EUs organer.
