Da EU-landene på slutten av 1980-tallet bestemte seg for å utvikle Det indre marked til et reelt fellesmarked, var EFTA-landenes frihandelsavtale ikke lenger nok for å sikre norsk næringsliv de samme konkurransemulighetene. I det "ekte fellesmarkedet", var det ikke bare snakk om null toll, det handlet om å innføre de samme spillereglene i alle land. Som i fotball skulle man konkurrere ut fra den samme regelboka og det skulle være en dommer som passet på at alle fulgte reglene.  

Svaret ble EØS-avtalen, som gjorde EFTA-landene til fullverdige medlemmer i Det indre marked, med unntak av landbruk, fisk og Euro, som ble holdt utenfor avtalen. Avtalen ga også EFTA-landene muligheter til å delta i arbeidet med utviklingen av spillereglene i Det indre marked. Man fikk mulighet til å arbeide mot Europakommisjonen og til å delta i komiteene som utarbeidet grunnlaget for det lov- og regelverk som skulle gjelde. Men når beslutningene skulle tas, var det bare medlemslandene som kunne delta. Daværende handelsminister, Eldrid Nordbø, betegnet EØS-avtalen som 1990-årenes frihandelsavtale.

Store endringer siden 1994

Siden 1994 har det skjedd en omfattende utvikling i EU-samarbeidet. Det er innført et betydelig lov- og regelverk. Mange nasjonale reglene er blitt erstattet av EU-regler, og på mange områder har regelverket blitt skjerpet. Dette gjelder særlig på miljøområdet. Åtte av ti av Norges nye miljøregler kommer fra Brussel via EØS-avtalen. EU-samarbeidet har fått 12 nye medlemmer ved utvidelsene i 2004 og 2007. Samarbeidet har også utviklet seg til nye områder. Det mest omfattende er Schengen-samarbeidet om indre- og ytre sikkerhet. Her er også Norge og Island med, på samme vilkår som i EØS-avtalen. Vi kan bidra på mange måter, men får ikke være med når beslutningen skal tas.

Nye samarbeidsformer
Det er skapt nye samarbeidsformer. Blant annet en lang rekke felles samarbeidsprosjekter innen forskning, utdanning, likestilling, helse osv. Her vedtas ingen felles regler, men man samarbeider på sentrale områder for å få mer ut av ressursene og for å trekke i samme retning. I 1994 var dette bare i sin begynnelse, med ett forskningsprogram og ett utdanningsprogram. I dag er det 17 prosjekter, flere med mange underprosjekter, som Norge deltar i. Inngangsbilletten til denne deltakelsen ligger i EØS-avtalen.
Den kanskje viktigste endringen er Europaparlamentets økende innflytelse. I dette organet har Norge, Island og Liechtenstein ingen formell plattform for å samarbeide med i EØS-avtalen. Dermed vil mulighetene for innflytelse gjennom Kommisjonen miste betydning, fordi Europaparlamentets innflytelse på politikkutformingen øker. Både REACH- og tjenestedirektivet ble sterkt endret under behandlingen i Europaparlamentet.

Ny traktat gir nye utfordringer
Lisboatraktaten vil endre EU-samarbeidet og bidrar dermed til uklarhet om hva som ligger innenfor Det indre marked - og dermed EØS-avtalen - og hva som ligger utenfor. For EU-landene er det likegyldig, men for Norge, Island og Liechtenstein er det viktig å vite hva som angår oss og hva som ikke gjør det.
Denne prosessen, sier vår felles parlamentarikerkomité, reiser spørsmål om utviklingen er i ferd med å løpe fra også EØS-avtalen, slik den er utformet. Avtalen fungerer som den skal for næringslivet. Men jo mer EU-landene utvikler sitt samarbeid på tvers av politikkområder, jo mindre innflytelse vil Norge, Island og Liechtenstein sitte tilbake med.