2 EØS og det demokratiske underskuddet
EØS-avtalen har gitt norsk næringsliv adgang til EUs indre marked. Samtidig er EØS-avtalens store svakhet for Norge mangelen på politisk innflytelse og mulighet til medvirkning. EUs indre marked er fortsatt viktig, men EU har siden den norske folkeavstemmingen i 1994 utviklet seg på svært mange områder som ligger utenfor EØS. Lisboa-traktaten har utdypet EU-samarbeidet mellom medlemslandene. Europakommisjonens relative makt og innflytelse er redusert til fordel for Rådet og Parlamentet hvor Norge ikke har tilgang. For Norge innebærer disse endringene en klar svekkelse av mulighetene til å ivareta våre viktige norske særinteresser. Europabevegelsen vurderer det slik at Norges reservasjonsrett i følge EØS-avtalen i realiteten er mer symbolsk enn reell.
Forhold som reguleres gjennom EØS-avtalen representerer en stadig mindre del av Norges behov for et bredt samarbeid med EU. Fravær av et bredere politisk europaengasjement gjør at EØS-avtalen i stadig større grad overlates til vårt embetsverk. Manglende kjennskap til avtalen hos andre EU/EØS-partnere gjør at Norge i økende grad må forsvare sine rettigheter på basis av et lite kjent regelverk.
Det demokratiske underskudd i Norge forsterkes ved at den kompetansen og læringen som skjer mellom land og i institusjonene i EU er basert på kontinuerlig deltakelse i alle faglige og politiske prosesser.
I landsmøteperioden betyr dette at:
- EB vil benytte den forestående gjennomgangen av EØS-avtalen til å vise at avtalen ikke lenger fungerer slik den var tilsiktet og fører til marginalisering av Norge rolle i Europa.
- EB vil vise at fullt EU-medlemskap er det eneste alternativet for å sikre norske interesser og norsk deltakelse i utformingen av europeisk politikk.
- EB vil samtidig anerkjenne betydningen av EØS-avtalen for Norges økonomiske interesser, og aktivt forholde seg til løpende debatt om avtalen og dens konsekvenser.
- EB vil reise den offentlige debatten i Norge om viktige saker som er under utredning i EU så tidlig at det er mulighet for en reell nasjonal debatt før beslutningen er tatt, slik at den begrensede påvirkningsmuligheten Norge har kan brukes maksimalt.
